Trosstøtten kan erstattes av en avgift

Statsstøtten til trossamfunn er oppe til debatt i flere partier. Det skyldes at medlemstallet i Den norske kirke (Dnk) minker år for år. Noen politikere mener at hele statsstøtten bør fjernes. Det er jeg enig i. Trossamfunnene vil da forhåpentligvis slippe økonomisk press fra politiske organer for å tilpasse seg den rådende tro og moral. Politikerne på sin side vil ikke oppleve at de er med på å legitimere noe man ikke liker. De som ikke er medlem i et trossamfunn, slipper da å støtte kirken økonomisk ved skattebetalingen slik som man må nå, selv om man er aldri så negativ til kirken

Tro og livssynsavgift

Statsstøtten til tros- og livssynssamfunn bør erstattes av en tro og livssynsavgift som betales av alle skattebetalere. De som ikke er medlem i et slikt samfunn, må få anledning til å la sin avgift gå til et veldedig formål. Det er vel naturlig at Stortinget bestemmer størrelsen på avgiften. Den innbetales sammen med skatten og fordeles til de ulike samfunnene etter antall medlemmer. Ingen sparer da penger på ikke å være medlem i et tros- eller livssynssamfunn. I tillegg kan disse ha en frivillig givertjeneste slik det er vanlig i mange organisasjoner.

Særbehandling av Dnk

I paragraf 16 i Grunnloven heter det at Dnk skal være en folkekirke som støttes av staten. Men også at alle andre livssyns- og trossamfunn skal støttes på lik linje med den. Denne bestemmelsen strider mot en lik behandling av alle tros- og livssynssamfunnene. Ordningen med tro og livssynsavgift kan greit organiseres uten at Dnk får noen fordeler. Men den kan også tilpasses den særbehandling av Dnk som Grunnloven nå gir uttrykk for. Den taler om støtte, men det trenger ikke å bety at den i årene som kommer, skal være den samme som nå selv om Dnk skal forbli en folkekirke.

Bispedømmene må for eksempel kunne søke staten om støtte til menigheter på utsatte steder der kirken selv ikke har midler til prestestilling eller vedlikehold av kirkebygg.

Fremtidig støtte fra det offentlige

Selv med en innføring av en tros og livssynsavgift, er det naturlig at staten støtter de ulike livssyns- og trossamfunnene slik den gjør med andre organisasjoner.

Støtte til religiøse bygg

Staten bør dekke vedlikeholdet av verneverdige bygninger som eies av tros- og livssynssamfunnene. Det finnes flest av dem i Dnk, og det blir dermed i praksis primært en støtte til dette kirkesamfunnet.

Støtte til prosjekter

Samfunnene må kunne søke staten eller kommunen om midler til diakonale/sosiale eller kulturelle oppgaver. Eller til oppføring av nye bygg eller vedlikehold av gamle selv om de ikke er verneverdige.

Støtte til seremonier

Utgifter til nasjonale begivenheter som man vil markere med en seremoni av religiøs eller livssynsmessig karakter, bør bekostes av staten. Dersom det er ønske om en kristen seremoni, tilsier tradisjonen at man benytter Dnk og betaler for den. I lokalmiljøet støtter kommunen viktige begivenheter der. Når det gjelder mange av disse, vil de nok foregå i regi av Dnk.

Selv om staten slutter med å gi økonomisk støtte til tros- og livssyns samfunnene hvis det innføres tros og livssynsavgift, er det fremdeles mange muligheter til å støtte disse samfunnene. Støtteordningene må være åpne for alle samfunnene, men noen av dem vil i praksis være mer fordelaktig for Dnk. På den måte blir de en særfordel for Dnk. Det er i samsvar med Grunnloven paragraf 16 så lenge den eksisterer. Men siden den skal være en folkekirke, må det også kunne finnes spesielle støtteordninger som muliggjør denne bestemmelsen, slik det er nevnt ovenfor.

Ordningen med tros- og livssynsavgift erstatter godt nåværende ordning med støtte fra staten til samfunn med religiøs og livssynsmessig karakter. Den kan utformes enten slik at den samsvarer med den særfordelen som Grunnloven paragraf 16 nå gir Dnk. Eller den kan behandle alle samfunn mer likt enn det skjer i dag.

En så billig retorikk om statsstøtte til trossamfunn at det gjør litt vondt