Tukt i oppdragelsen
Det er viktig at religiøse ledere både i ord og handling går foran med gode eksempler på dette området.
De siste dagene har vold i oppdragelsen blitt satt på dagsordenen. Det har utgangspunkt i at den nystartede menigheten Kilden på Jæren i sin trosbekjennelse åpnet for bruk av fysisk tukt.
Etter at Vårt Land opplyste henne om saken, kontaktet barneombud Anne Lindboe straks politiet og leverte inn en anmeldelse. Denne ligger fortsatt til behandling hos politiet.
Det er ikke lenge siden for eksempel ris var vanlig i oppdragelsen av norske barn. I de senere årene har imidlertid holdningen til dette endret seg betydelig.
I dag er all vold mot barn forbudt. Ved siden av det rent juridiske, er også den allmenne toleransen på dette feltet lav. Det er bra. Mange kan fortelle opprivende historier om foreldre som utøvde vold mot barna sine, og om dype og varige sår som ble skapt. Dette er det all grunn til å ta på stort alvor.
Vårt inntrykk er at vold i oppdragelsen ikke er noe aktuelt tema i kristne miljøer. I alle toneangivende sammenhenger råder det en bredt forankret oppfatning om at fysisk vold ikke har noen plass i oppdragelsen av barn. Men det finnes altså noen sammenhenger hvor fysisk tukt fremdeles kan forekomme. De siste dagene har vi også hørt noen historier om dette.
Kilden menighet på Jæren er nystartet, og de to unge eldstebrødrene redegjør åpent på menighetens egne nettsider om hvilken prosess de har vært gjennom når det gjelder teologi om oppdragelse.
De tenkte tidligere at fysisk tukt var påkrevd i en kristen oppdragelse, men har nå gått bort fra dette. De beklager at dette var en del av menighetens skriftlige trosgrunnlag. Både fordi det siden 2010 har vært lovstridig, og fordi menighetsmedlemmer har opplevd ubehag på grunn av denne saken.
Derfor ble trosbekjennelsen høsten 2014 endret, slik at man ikke lengre omtalte fysisk tukt som påkrevd. Etter å ha blitt gjort oppmerksomme på at fysisk tukt generelt er forbudt i henhold til norsk lov, har de nå også tatt åpningen for fysisk tukt bort fra trosbekjennelsen.
Det har vakt en viss oppsikt at pave Frans har uttalt seg positivt om bruk av en viss fysisk tukt i oppdragelsen. Hjellvik og Berland viser til at denne oppdragelsesmetoden er vanlig i USA og de fleste andre land. De viser også til nettopp pavens uttalelser. For øvrig er vel dette omtrent den eneste gangen gangen Hjellvik og Berland vil bruke paven som sannhetsvitne.
Det er på det rene at Bibelen omtaler fysisk tukt som en del av oppdragelsen. Dette er imidlertid ikke å forstå som noe påbud om bruk av fysisk makt.
Det er ikke uvanlig at vi i et moderne samfunn praktiserer en etikk som er annerledes enn det Bibelen gir eksplisitt dekning for. Bibelen gir heller ikke noe generelt forbud mot bruk av dødsstraff i den alminnelige straffeutmålingen. De aller fleste av landets kristne vil likevel stille seg bak det forbudet vi har i Norge.
Det samme gjelder i avholdssaken. Heller ikke dette standpunktet finner noen eksplisitt støtte i Bibelens tekster.
Barn har godt av kjærlige foreldre som setter gode grenser. Dette går det selvsagt an å gjøre uten at foreldrenes vanligvis overlegne fysikk setter makt bak kravene. Det er viktig, som barneombud Lindboe har påpekt, at religiøse ledere både i ord og handling går foran med gode eksempler på dette området.