Tungetale er ikke uunnværlig

I et innlegg i Dagen skriver Asbjørn Skjortnes: «Hensikten med å bli fylt av Den Hellige Ånd er ikke bare å tale i tunger, få noen gode følelser og opplevelser, falle under Guds kraft eller oppleve latter i Ånden. Selv om jeg tror at Gud kan manifestere seg på ulike måter. Tungetalen er uunnværlig i det personlige bønneliv.»

Hva er hensikten med pinsekraften?

Dette er ikke bibelsk tale. Hensikten med dåpen i Den Hellige Ånd er slik Paulus skriver i 1 Kor 12,13, for å tilhøre Herrens legeme. Dåpen i Ånden er derfor en konstitusjonell hendelse – intet mindre. Deretter handler det om å gi denne Guds Ånd «råderett i huset». Først frelse ved omvendelse og tro, og deretter helliggjørelsens vei, som er et annet ord for å bli fylt av Ånden.

Tungetale er ikke uunnværlig i det personlige liv, siden det ifølge Paulus ikke er alle som taler i tunger (1 Kor 12,30). Å tale i en tunge/språk er dessuten å tale i et språk med mening (1 Kor 14,10), og ikke hva den karismatiske bevegelse kaller tungetale.

Vi som lever i denne nådens tidshusholdning trenger ikke, og skal heller ikke, søke eller etterspørre tegn og under for å styrke vår tro. Vi skal da heller ikke kreve tegn, verken på andre menneskers tro eller åndelig tilstand og heller ikke på Guds tilstedeværelse.

Da risikerer vi å bli utsatt for tegn fra fremmede ånder, som har til hensikt å forføre oss til å leve mer for disse tegn enn for Kristus. Forføreriske ånder tar all den plass vi tillater dem, og de vet at menneskers falne natur raskt adopterer alt som rører ved følelseslivet.

Noen fokuserer altså dette med tegn og under på en slik måte at det endatil overstyrer hva som står skrevet i Guds ord. I diskusjoner med slike er det historier, opplevelser og følelser som blir det viktige, og ikke hva som står skrevet i Bibelen.

Man krever da som kristen på den ene side å bli trodd på bakgrunn av ens egne opplevelser og omskiftende følelsesliv, mens man på den annen side avviser andre kristnes opplevelser fordi man hevder at disse ikke stemmer med Guds ord.

Det finnes eksempelvis en rekke beretninger blant katolikker, der jomfru Maria har vist seg for mange mennesker samtidig:

Hvert år valfarter katolikker til deres største valfartssted i den lille byen Lourdes i Pyreneene i Sør-Frankrike. Hva er det så med Lourdes som gjør at millioner av mennesker finner veien dit hvert år? Hva gjør den spesiell, blant tusenvis av Maria-helligdommer? Og hvorfor driver folk og går i prosesjoner og bader i hellig vann i Europa i dag?

Jomfru Maria åpenbarte seg for Bernadotte Soubirous ved til sammen 18 anledninger fra februar til juli 1858. Dette er bakgrunnen for den veldige tilstrømmingen av folk til Lourdes.

Kristne mennesker sitter på hver sin tue og hevder at deres egne opplevelser er ekte, mens andre kristne mennesker opplevelser skyldes Satans bedrag. Så hvordan skal vi avgjøre hva som er fra Gud, og hva som ikke er det?

«Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger» (2 Kor 11,14–15).

Og da er vi tilbake til beretninger om opplevelser. Her er det jo vitterlig slik at «mine opplevelser er ekte, mens andres opplevelser kun er ekte dersom de kan sanksjoneres av meg selv».

Det er ikke slik at noen kan hevde seg unntatt for å bli bedratt av fremmede åndsmakter, og derfor må konklusjonen bli at Guds ord alene – alltid, og i enhver anledning – skal avsløre hva som er sannhet eller ikke.

Sannheten finner vi i Guds ord alene, og da sier det seg selv at enhver uenighet om forståelsen av Guds ord både må begynne og avsluttes med Bibelens skrevne ord.