Tungetale og Guds tale til oss i 2023

I forrige uke kunne vi her i avisen lese et intervju med pastorene Sten Sørensen og Jarle Waldemar. De er aktuelle med boken «Den Hellige Ånd i vår tid».

Waldemar har den siste tiden særlig vært aktuell i forbindelse med at NRK har sendt gudstjenester fra Filadelfiakirken i Drammen, hvor han er pastor, på tv. I den forbindelse ble Waldemar spurt om det kunne vært tungetale med i en av disse gudstjenestene.

Dette svarte han avvisende på, med henvisning til at disse gudstjenestene er nøye planlagt, og at rommet for spontanitet dermed er lite.

Waldemar fortalte også at til vanlig er gudstjenestene i Filadelfiakirken ordnet slik at de som opplever å ha fått et budskap i tunger, kontakter møteleder for å avklare om budskapet skal frem i plenum.

For mange kirkegjengere er dette et nokså alminnelig scenario. Tidligere forbandt man kanskje tungetale og tydning mest med pinsekarismatiske miljøer. Nå for tiden kan dette forekomme like gjerne på ledersamling i Indremisjonsforbundet som i Pinsebevegelsen.

Teologisk finnes det ulike syn på tungetale. En del vil mene at dette slett ikke har noen plass i gudstjenesten, mens andre ser det som et sentralt uttrykk for Den hellige ånds virke blant mennesker.

I en tid hvor mange har fått et mer distansert forhold til kristen tro, kan fenomenet virke dobbelt rart. På den ene siden kan selve tanken om at Gud taler spesifikt til enkeltmennesker virke fremmed. Når dette i tillegg skulle komme til uttrykk gjennom ord på et språk kanskje ingen i forsamlingen forstår, blir det hele enda mer spesielt.

Men det er altså ikke noe ukjent fenomen. Og tanken om åndelige impulser er slett ikke begrenset til pinsekarismatiske miljøer.

Gjennom tidene har det blitt brukt ulike ord på dette. På bedehuset har man gjerne snakket om minnelser. At man ble rolig for noe, eller kjente fred for noe. Mang en eldre kristen har nok hørt om den berømmelige hjertebanken, som en slags indre impuls for å gå frem på et møte og dele det man har på hjertet.

Langt fra alle ville vært komfortable med å bruke ord som at «Gud har talt til meg» om det de ville si. Og ingen av oss bør ta Gud til inntekt for våre egne meninger og vurderinger.

Derfor er det gode råd som kommer i Sørensens og Waldemars bok. Der skriver de, som vi kunne lese i intervjuet, at heller enn å si «Så sier Herren!», kan man si at «jeg har lyst til å dele noe jeg opplever som viktig». Eller man kan ty til en mer varsom formulering som: «Jeg kjenner en fornemmelse av at Gud ønsker å si...»

Det er viktig å huske at kristen forkynnelse i sin dypeste natur er Guds tale til oss. Forkynneren står ikke på talerstolen i kraft av seg selv eller sin egen autoritet, hun eller han står der fordi Gud har talt til oss gjennom Bibelen.

Derfor skulle det være naturlig for alle kristne å be Den hellige ånd kaste lys over Guds ord slik at det kan bli levende for oss.