Tusener av Jehovas vitner var blant dem som ble utryddet eller satt i konsentrasjonsleirer

Tusenvis av Jehovas vitner – kristne – ble henrettet eller forsvant i nazistiske konsentrasjonsleirer sammen med millioner av jøder og andre offergrupper.

Jehovas vitner har utarbeidet materiale som øker bevisstheten om denne kritiske tiden i historien og dens innvirkning på menneskerettigheter, i tillegg til førstepersonsberetninger som demonstrerer tro, verdighet og motstandskraft i møte med umenneskelig behandling fra naziregimet.

Hvorfor hatet nazistene en kristen gruppe?

Jehovas vitner ble kategorisert av nazistene som en «fiende av staten» på grunn av at «de tydelig og offentlig nektet å akseptere selv de minste elementene av [nazisme], som ikke stemte med deres tro og overbevisning» ifølge historikeren Christine King (Jehovah’s Witnesses Stand Firm Against Nazi Assault (vcf/-E), Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania, 1996.)

På bakgrunn av deres forståelse av Jesu lære, hadde for eksempel Jehovas vitner et politisk nøytralt standpunkt, og de nektet å si «Heil Hitler», delta i rasistiske eller voldelige handlinger og å tjene i militæret.

King sier også noe annet det er verdt å merke seg, nemlig at de «i sin litteratur offentlig identifiserte ondskapen ved regimet, inkludert det som skjedde med jødene» (yadvashem.org).

Dette førte til at Jehovas vitner var blant de første som ble sendt i konsentrasjonsleirene, hvor de også fikk et unikt symbol, den lilla trekanten. Til forskjell fra de andre ofrene fikk vitnene presentert et valg som kunne ha reddet dem fra nazistenes terror.

Hvorfor fikk vitnene et valg?

Nazistene så på det å bryte vitnenes religiøse overbevisning som en større seier enn å drepe dem eller plassere dem i konsentrasjonsleirene. Derfor fikk vitnene muligheten til å unngå henrettelse og bli sluppet fri fra leiren, hvis de signerte en Erklärung (utgitt i begynnelsen av 1938) hvor de lovet å fraskrive seg sin tro, rapportere andre vitner til politiet, fullstendig underkaste seg nazistenes styre og forsvare «fedrelandet» med våpen i hånden. Offiserene i fengslene og leirene brukte ofte tortur og andre virkemidler for å presse vitnene til å underskrive.

Et overveldende flertall av vitnene gav ikke avkall på sin overbevisning. Ifølge historikeren Detlef Garbe var det et «ekstremt lavt antall» vitner som oppga sin tro. Garbe legger til at «den deklarerte intensjonen til NS [nazist] herskerne var å fullstendig eliminere Bibel Studentene fra tysk historie.» (Garbe, Detlef (2008). Between Resistance and Martyrdom: Jehovah's Witnesses in the Third Reich.)

«Minne, verdighet og rettferdighet»

I år er temaet til den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust «Minne, verdighet og rettferdighet». FN forklarer: «Historieskrivingen, og det at man minnes det som skjedde, gir verdighet og rettferdighet til dem som gjerningsmennene under Holocaust hadde som intensjon å utslette».

Minne – Jehovas vitner under Holocaust:

– Av de omkring 35.000 vitnene i det nazistisk okkuperte Europa var det mer enn en tredjedel som ble utsatt for direkte forfølgelse

– Omkring 4200 ble sent til nazistenes konsentrasjonsleirer

– Omtrent 1600 ble drept, 548 av disse ved henrettelser (for eksempel ved å bli skutt eller halshugget), inkludert minst 39 mindreårige (Number of victims persecuted in National Socialist Germany and in occupied countries, Central Europe PID fact sheet.)

– Hundrevis av barn ble tatt fra vitnenes familier og ble plassert i hjem til familier som var nazister eller på oppdragelsesanstalter

Nazistene forfulgte millioner av mennesker på bakgrunn av deres biologi, nasjonalitet eller politiske ideologi, men Jehovas vitner, også på den tiden kjent som Bibel Studentene, var «den eneste gruppen i Det tredje rike som ble forfulgt ene og alene på grunn av sin religiøse tro» sier professor Robert Gerwarth (Hitler’s Hangman: The Life of Heydrich).

Holocaust-museer og minnesmerker verden over utstiller gjenstander og har oppslag som minnes forfølgelsen av Jehovas vitner. Det å minnes vitnenes opplevelser er viktig siden de i noen land i dag, særlig i Russland, også blir systematisk angrepet – fengslet, slått og torturert – for fredelig å praktisere sin tro.

Verdighet

Geneviève de Gaulle, niesen til general Charles de Gaulle og et medlem av den franske motstandsbevegelsen, ble kjent med noen kvinnelige fanger som var Jehovas vitner mens hun satt i Ravensbrück konsentrasjonsleir. Hun sier: «Det jeg i høy grad beundret hos dem, var at de kunne ha forlatt leiren når som helst bare ved å skrive under på at de fraskrev seg sin tro... Disse kvinnene, som lot til å være så svake og utslitte, var til sjuende og sist sterkere enn SS, som satt med myndigheten og hadde alle slags maktmidler til sin disposisjon. [Jehovas vitner] hadde sin styrke, og det var deres viljekraft, som ingen kunne overvinne.» (Jehovah’s Witnesses Stand Firm Against Nazi Assault).

Disse trofaste og ydmyke troende viste seg å være seirende, ikke kun ofre. Trossamfunnet overlevde Holocaust og har fortsatt å blomstre i tiårene etter naziregimets fall.

Rudolf Hoess, en SS kommandant i Auschwitz, skrev i sin selvbiografi angående henrettelsen av noen Jehovas vitner som nektet å bryte sin kristne nøytralitet:

«Det var slik jeg forestilte meg de kristne martyrene, når de sto i arenaen og ventet på å bli sønderrevet av ville dyr. Med fullstendig forklarede ansikter, hendene foldet og oppstrakt i bønn og blikket rettet mot himmelen gikk de i døden. Alle som så dem dø var dypt grepet; selv eksekusjonspelotongen var betatt.»

Det at nazistene mislykkes med sitt press i tilfellet med Jehovas vitner står i sterk kontrast til det utbredte samfunnets tilpasning til nazistenes mål før og under holocaust. Det at vanlige mennesker på en fredelig måte stod opp mot rasisme, ekstrem nasjonalisme og vold fortjener ettertanke og refleksjon på den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust.

Rettferdighet

Minnemarkeringer i forskjellige land i Europa som var okkupert av nazistene bringer rettferdighet til Jehovas vitner:

Tyskland: Minnemarkering ved Brandenburg fengsel fokuserer på Jehovas vitner (jw.org)

Italia: Avduking av minneplate i Italia til ære for Jehovas vitner som ble forfulgt av nazistene og fascistene (jw.org)

Ungarn: Holocaustmuseum i Ungarn hedrer Jehovas vitner (jw.org)

Polen: Overlevende markerer 70-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz (jw.org)

Årsdagen for utfrielsen fra Auschwitz-Birkenau

Årsdagen for utfrielsen fra Auschwitz-Birkenau sammenfaller med den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust 27. januar. På hjemmesiden til Auschwitz-Birkenau State Museum står det: «I litteraturen om konsentrasjonsleiren Auschwitz’ historie blir de Jehovas vitner (i leirens arkiver kalt bibelforskere) som var fanger her på grunn av sin religiøse overbevisning, bare så vidt nevnt. Disse fangene fortjener større oppmerksomhet, på grunn av den måten de klarte å holde fast ved sine moralprinsipper på under de forholdene som rådde i leiren.»

– Jehovas vitner var blant de første fangene i Auschwitz, ifølge museets opptegnelser «så tidlig som i de første månedene leiren var i drift»

– Minst 387 Jehovas vitner ble sent til Auschwitz i løpet av de fem årene leiren var i drift

– Minst 152 (nesten 40 prosent av vitnene) døde i leiren

Profil: Andrzej Szalbot (fange # 108703) ble arrestert og tatt med til Gestapo-kontoret i Cieszyn fordi han nektet å slutte seg til det tyske militæret i 1943. Han ble lovet umiddelbar frihet hvis han signerte et dokument hvor han ga avkall på sitt medlemskap i organisasjonen og erklærte at dens lære var feil.

Andrzej nektet å signere. Han ble torturert og slått gjentatte ganger. Andrzej forteller: «Jeg mistet bevisstheten noen ganger. Jeg var ikke i stand til å gå ut derfra på egenhånd». Etter seks uker med forhør ble den 19 år gamle Andrzej sendt til Auschwitz.

Profil: Cienciała-familen. Helena Cienciała ble arrestert av Gestapo i 1943, og de sendte henne til Auschwitz (fange # 45856). To måneder senere ankom faren, Paweł, til Auschwitz og etter to nye måneder kom også moren Ewa (som døde i leiren). Hele familien ble arrestert bare fordi de var Jehovas vitner.

Anna Pawełczyńska, en overlevende fra leiren som ikke var et Jehovas vitne, skriver i boken «Values and Violence in Auschwitz»:

«Denne gruppen fanger var en solid ideologisk styrke, og de vant sin kamp mot nazismen. Den tyske gruppen av denne sekten hadde vært en ørliten øy av aldri sviktende motstand som eksisterte midt i en terrorisert nasjon, og de virket med den samme uforferdede ånd i leiren i Auschwitz.

De klarte å vinne sine medfangers, (...) fangefunksjonærenes og til og med SS-offiserenes respekt. Alle visste at ingen ’Bibelforscher’ [ingen av Jehovas vitner] ville adlyde en befaling som stred imot deres religiøse tro og overbevisning»

Tibor Wohl, en overlevende fra leiren som ikke var et Jehovas vitne, gjengir i sin bok Arbeit macht tot—Eine Jugend in Auschwitz gjengir han en samtale som han overhørte mellom to medfanger. Den ene var en østerriker som betegnet seg selv som «ikke-troende», men som var imponert over vitnene:

««De deltar ikke i krig,» sa østerrikeren til ham han snakket med. «De vil heller selv miste livet framfor å drepe noen. Etter min mening er det slik sanne kristne skal oppføre seg. Jeg må fortelle deg om noe svært hyggelig jeg opplevde i forbindelse med dem.

Vi var sammen med både jøder og bibelstudenter i en brakke i konsentrasjonsleiren Stutthof. På den tiden måtte bibelstudentene utføre tungt arbeid utendørs i bitende kulde. Vi kunne ikke forstå hvordan de overlevde. De sa at Jehova gav dem styrke.

De hadde et desperat behov for det brødet de fikk utdelt, siden de var utsultet. Men hva gjorde de? De spiste bare halvparten av det brødet de hadde, og gav den andre halvparten til sine brødre, sine åndelige brødre, som kom skrubbsultne fra andre leirer.

De ønsket dem også hjertelig velkommen og kysset dem. De innledet måltidene med bønn, og etterpå strålte ansiktene deres av lykke. De sa at ingen av dem var sultne lenger.

Nå skjønner du vel at jeg tenkte med meg selv: ’Dette er sanne kristne.’ Slik var det jeg alltid hadde forestilt meg at sanne kristne skulle være. Hvor fint ville det ikke ha vært å gi sultende venner en slik velkomst her i Auschwitz!»»