Tusenvis av mennesker kjenner seg rett og slett ikke igjen i kirken

Kirkevalget i september vil på ingen måte være det som preger førstesidene i avisene etter sommerferien. Det er en relativt anonym hendelse dessverre, etter at det i årene 2016 og 2017 fanget mer oppmerksomhet knyttet til en hard debatt om vielse i kirken av to med samme kjønn. Aksjonsgrupper med representanter for de som sa ja til slike ordninger vant frem i mange menigheter, spesielt i byene, og i flere bispedømmeråd.

Samme året ble nettverket Frimodig kirke etablert. For oss vil fokuset på den klassiske kristendom og bekjennelse stå sentralt. Vi vet at tusenvis av mennesker rett og slett ikke kjenner seg igjen i kirken; prester som forkynner fra en annen plattform, utspill fra biskoper som oppfattes som merkelige og i strid med påbud og de beste råd mennesket er gitt i Bibelen, og en kampkultur på flere områder som ikke egner seg i en kirke.

Noen uttrykker sin frustrasjon gjennom innlegg i kristne aviser. Slike innlegg kommer gjerne i retur fra den større og etablerte presse, ofte med vikarierende begrunnelser i plassmangel og stor pågang … Om vi bare ser på det organet du leser nå, Dagen, har vi den siste tiden lest om Stortingspolitikeren som er kommet i hard blæst fordi hun hevder noe så selvsagt at det egentlig bare finnes to kjønn, og hun mener at man ikke skal presses til å omfavne alt Pride står for, deres politiske demonstrasjonstog inkludert, slik enkelte sentrale ledere i Den norske kirke ser ut til å gjøre.

Hvis Bønnelista og Frimodig kirke vinner fram, vil vi slippe strevsomme valgordninger

Vi har lest om en kjent debattants begrunnede standpunkter om samme tema, hvor han mener at Dnk i praksis har forkastet Jesu storverk ved å omdefinere ekteskapet til å gjelde personer av samme kjønn. Vi har også lagt merke til en artikkel fra KrF-politikere som viser at stadig flere mennesker som ikke tror på ekteskapet mellom én mann og én kvinne som det eneste, likevel takker nei til både Pride og FRI. De mener disse har gått altfor langt i sitt politiske press for å oppnå oppmerksomhet og påvirke kirke og storsamfunn – og at kirken har latt seg influere for mye.

Disse glimt fra debatten er bare et par eksempler på forhold som fører til at mange ser Dnk som en kirke forvandlet til noe fremmed. Dette er mennesker som ellers naturlig ville ha hatt sin plass ved Gudstjenester eller bedt kirken om assistanse ved kirkelige handlinger. Den generelle oppslutning om kirken synker. Er disse forhold delforklaringer på det fenomenet?

Bønnelista frykter regelbrudd ved årets kirkevalg

Kristen bekjennelse utfordres fra mange kanter. Flere har erfart at å hevde det som var vel innarbeidede sannheter, og fortsatt er Bibelsk godt begrunnede standpunkter, enkelte steder i landet blir møtt med agressivitet i sosiale medier, tidvis sjikane og trusler. Men nettverket Frimodig kirke vil støtte alle som fremmer en ren kristen tro.

Vi har vår basis i den evangelisk-lutherske bekjennelse. Vi ønsker å være en tydelig stemme innad i Dnk. Ikke bare i spørsmål som gjelder ekteskapet, men også søke å finne Bibelsk belagte svar på mange andre sentrale tema som det er grunn til å diskutere i et Bispedømmeråd, et Fellesråd eller et Menighetsråd. Om menyen der skal være like lang og bred som vi av og til får inntrykk av at den har vært noen steder er vi usikker på.

Vi skal selvsagt se kirkens plass som en samfunnsaktør, men ikke være en arena som får likhetstrekk med et politisk organ. Prinsipielt ønsker Frimodig kirke ikke et partisystem i kirken, men en menighetsbasert struktur med indirekte valg.

Institutt for kirke, religions- og livssynsforskning (KIFO) sier i sin analyse av det forrige kirkevalget i 2019 at valgdeltagelsen var nede i 11,8 prosent for menigheter og 10,8 prosent for bispedømmeråd. Lavere enn ved valget før dette. Det er skuffende sett mot de mål som er satt i demokratireformen. Kort fortalt er det slik at jo eldre man er jo større er sannsynligheten for at man stemmer.

Frimodig kirke og Bønnelista reagerer på skeivt sammensatt styre

Et annet funn er at deltagelsen øker med bakgrunn fra høyere utdanning. Det er for det meste kirkegjengere som stemmer, men det var vel 20 prosent av dem som stemte som erklærer seg ikke-kristne. Dette finner forskerne overraskende. Mens kunnskapsnivået velgerne har om sine menigheter er godt – det er der engasjementet ligger – er informasjonen velgeren har om Bispedømmeråd og Kirkeråd svak.

Skal man få flere velgere med ved dette kirkevalget ser KIFO ut til å konkludere med at de unge må fokuseres nærmere, de «ritualkristne», som man kaller gruppen som bare en gang i blant eller aldri er i kirken, må få mer direkte kunnskap om at et valg skal foregå. Balansen i fremmøte mellom menn og kvinner må bli bedre. I dag er den en overvekt av kvinner som stemmer.

Disse anbefalinger støttes helt av Frimodig kirke som går ut for å inspirere til frimodig tro på bibelsk grunn i en tid hvor klassisk kristendom, med anerkjente sannheter som har tjent det norske samfunn godt i flere hundre år, må gjøres mer synlige. Vi ber om og arbeider for en fornyelse av Den norske kirke, og for at vi samtidig tar godt vare på det beste i våre tradisjoner. Barn, unge, voksne og de gamle skal kjenne tilhørighet. Ikke minst skal de eldre kjenne seg igjen i Gudshuset, og fortsatt utrustes til å følge Jesus Kristus i hverdagen.

I min egen menighet hørte jeg en nyvalgt menighetsråds-formann fra en alternativ valgliste etter forrige valg hevde med høy stemme at «vi har nok av gamle benkeslitere, nå skal vi få tak i de unge…!» Frimodig kirke ønsker også de unge spesielt velkommen. Men respekten for de eldste i menigheten skal på ingen måte svekkes! De som har gått foran skal æres.

Kirken skal være tydelig. Men den skal ikke nødvendigvis la seg rive med av nye, populistiske innspill i grenselandet for hva vår tro representerer. Vi spiller ikke på almen popularitet, men står støtt på de budskap og befalinger som kommer direkte fra Bibelen.

.