Tydeligere skille mellom «de kristne» og «de andre» gir mulighet til å blankpusse evangeliet

Etter mange år med opphetede diskusjoner har Kristiansand fått sin Kunstsilo. En gigantisk kornsilo fra 1935 er blitt kunstmuseum. Åpningen var 11. mai, og nå i juni var jeg der selv for første gang sammen med min svært kulturinteresserte søster.

Vi så på malerier og fotografier, på keramikk og installasjoner. For et sted det var blitt! Det føltes som å være i Berlin eller New York. Jeg skjønte hvorfor anmeldere i inn- og utland har tatt frem ord som «modernistisk magi», «incredible» og «basilica-like».

Korte tekster på veggene forklarte hva vi så. Ett ord gikk igjen flere steder: «Fremmedgjøring».

Kunsten viste ikke så mye det moderne menneskets lykke, som dets fremmedgjorthet. Industrialisering og urbanisering hadde kuttet av båndene til bygda og historien.

Hvem var de nå, når de ikke ble definert som en del av en større sammenheng? Mange av ansiktene var tenksomme, tomme, bortvendte eller utydelige. Mange bilder så ut som speil som var gått i tusen knas, og som noen hadde prøvd å sette sammen igjen.

Det er Nicolai Tangen som gjennom 30 år har samlet denne kunsten. Det er blitt en av verdens største samlinger av nordisk modernisme.

Jeg var ikke forberedt på hvor sterkt bildene skulle treffe meg. Jeg kjente «inderlig medfølelse», for å bruke evangelienes ord, med de moderne menneskene de viste.

Fremskrittet hadde hatt sin pris. De så ensomme ut. Uten dype røtter, hvor skulle de nå hente næringen de trengte for å vokse og blomstre?

I dagene før og etter mitt første møte med Kunstsilo gikk det slag i slag med skolebesøk til Høvåg kirke. I min kommune, Lillesand, er juni høysesong for slikt.

I løpet av to intense uker skal elevene bli kjent i sitt nærmiljø. De er på ekskursjoner, intervjuer eldre, og lærer både geografi og historie. Kirkebesøk er en fast del av opplegget for noen klasser.

Nytt av året er et samarbeid med Den kulturelle skolesekken. Hilde Eskild og Lars Emil Nielsen, henholdsvis forteller og skuespiller, fortalte om forfatter Gabriel Scotts oppvekst i Høvåg, og fremførte deler av bøkene hans. Jeg var med som vertskap i kirka, og ga noen glimt inn i kirkas 800 år gamle historie.

Det ble noen utrolig fine dager.

– Sykt fint! sa en tredjeklassing spontant da han kom inn i kirka. Han og de andre kikket seg nysgjerrig rundt. De hadde så mange spørsmål!

Hvorfor hang det en båt i taket? Hva var den eldste tingen i kirka? Hva var min favoritt? Og de fire evangelistene på prekestolen, var det noen av disiplene til Jesus?

Prosjektoren viste et gammelt bilde av kirkeinteriøret i 1907. Hva var forskjellene mellom da og nå? En haug av hender spratt i været.

Så gikk turen opp i tårnet. Mellom 2. og 3. etasje er det nylig montert et glasstak som er sterkt nok til å gå på. Ungene listet seg utpå, danset, la seg nedpå og klemte nesa flat, lo og frydet seg sammen.

Hva satt de igjen med, de barna som ikke var så vant til å være i ei kirke? Jeg håper de kjente det motsatte av de fremmedgjorte menneskene på maleriene på Kunstsilo.

Jeg håper de kjente: Det finnes noe jeg kan koble meg på, noe som er både solid og vakkert og gøy. Det finnes noen steder som er mine steder. Det finnes noen fortellinger som er mine fortellinger. Jeg skal få stå på noen andres skuldre.

Utviklingen i Norge har lenge gått i retning av et tydeligere skille mellom «de kristne» og «de andre». Dette gir mulighet til å blankpusse evangeliet.

Men utviklingen innebærer også at veldig mange mister nærkontakt med kirke og kristendom. Fremmedgjøringen i Kunstsilo handler også om dette, om det store tapet det er når menneskene ikke lenger er forankret i Gud.

Jesus talte til store folkemengder, og sendte disiplene ut til å gjøre alle folkeslag til disipler. Vi må ikke ha mindre ambisjoner enn ham. Vi må oppmuntre hverandre til å være en frimodig kirke som sier «Kom og se!» på en slik måte at folk får erfare at svaret på deres dypeste behov for tilhørighet og håp, finnes hos Jesus og i hans kirke.