Tydeliggjøre eksisterende forskjeller

Nå som debatten rundt «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» har stilnet noe, står vi overfor en viktig utfordring: å oppfordre alle underskriverne til å tenke videre – til disippelskap. Hvordan kan vi ruste lederne våre til å stå trygt i denne erklæringen, møte kritikk, og samtidig føre samtaler preget av både nåde og sannhet?

Behovet for en erklæring var stort

Behovet for en felleskristen erklæring var stort. Den skulle ikke skape nye skillelinjer, men tydeliggjøre eksisterende forskjeller for å klargjøre hva medutgiverne tror på og ønsker å bygge livet på.

Kritikken som fulgte, var på mange måter forutsigbar. Den spente fra det absurde, som da sognepresten i Austevoll skrev en erklæring i re-tro mot pingviner, til kirkelig ansatte i Den norske kirke som for lengst har forlatt klassisk kristen lære og omfavner hele «pride-ideologien» i tro, språk og symbolikk.

Til tross for variasjonen har disse kritikkene noe til felles: de bygger på en annen forståelse av Gud, Bibelen og disippelskap. Språket de bruker, reflekterer et syn på mennesket og vår biologi som skiller seg fundamentalt fra den forståelsen vi finner i klassisk kristendom. Resultatet er at de fratar oss den dype meningen med å være skapt som mann og kvinne, og de legger et press på enkeltmennesker til å «finne sin egen sannhet», noe som står i konflikt med både naturen og kristen tro.

Den «myke» kritikken

Likevel er de fundamentale forskjellene lettere å adressere enn den «myke» kritikken, som kommer fra blant annet teolog Terje Hegertun. Hans språk og uttrykk kan virke nært og gjenkjennelig, men konklusjonene hans er i konflikt med erklæringen og klassisk kristen etikk. Hegertun uttrykker bekymring for underskrivernes kvalifikasjoner, og han argumenterer for at likekjønnede i et trofast samliv kan være et bilde på Bibelens brud og brudgom. Dette er kvalifisert vranglære og må imøtegås med klare og tydelige ord, gjerne gjennom en felleskristen erklæring.

Omdømmekritikken

En annen form for kritikk som har oppstått i lys av erklæringen, handler om bekymringen for hva andre tenker om oss kristne. PR-mannen Peder Tellefsdal er blant dem som har uttrykt denne bekymringen. I et innlegg i Vårt Land sa han at han ikke ønsker å mene noe om teologien, men presenterer likevel kristen tro innpakket i en PR-pakke som han mener svarer på «ekte behov».

Tellefsdal var også taler på «Gi Jesus videre»-konferansen, der Linda Andernach Johannesen er prosjektleder. Johannesen sa til Vårt Land at konferansen skal være en motvekt til stridsspørsmål, uten å overføre politiske ideer eller ideologi – men heller kjernen i kristen tro. Men er det i det hele tatt mulig å snakke om kjernen i kristen tro uten å snakke om hele evangeliet?

Kritikk fra menighetsperspektivet

Også pastor Erik Andreassen i Oslo Misjonskirke har engasjert seg i denne tematikken. Han skriver i Vårt Land at han håper Misjonskirken Norge ikke skriver under på erklæringen, da han mener medlemmene trenger rom for å puste. Videre går Andreassen langt i å kalle erklæringen et overtramp, da han mener den er et maktmiddel som kan bli brukt for å stilne opposisjon.

Jeg mener at både Peder Tellefsdal, Linda Andernach Johannesen, Erik Andreassen og Terje Hegertun, selv med de beste intensjoner, tar grundig feil i sine konklusjoner. Evangeliet krever at vi blir født på ny, noe som bør ta pusten fra oss alle.

Den krever også at vi er tydelige samtidig som vi fører en samtale preget av nåde.

Kritikk i nære relasjoner

Muligens kommer den mest krevende kritikken fra mennesker som strever med sin egen biologi eller følelser i konflikt med erklæringens budskap. Denne kritikken må lyttes til i beste vilje, selv om gjengangstonen kan være krass: Er du ikke enig i min forståelse av virkeligheten, hater du meg og ønsker meg død. Dette er ikke sant, og offerrollen gir verken styrke i troen eller i livet. Samtalen må starte i at ethvert menneske er elsket, ønsket og villet før vi følte og erfarte.

Vi må tilbake til det grunnleggende

For oss som tror på innholdet i denne erklæringen, er utfordringen å møte andre på samme måte som Jesus møtte den samaritanske kvinnen ved brønnen. Hun fikk ikke bare vite en livsendrende sannhet, men ble også møtt med forståelse og trygghet.

Når klassisk kristen etikk blir formidlet på en ufølsom måte, feiler vi. Vi kan anerkjenne smerten, særlig når den kommer i konflikt med de mest intime delene av menneskers liv. Som kristne må vi derfor være varsomme med hvordan vi deler viktige sannheter, og vi må vise varme og ekte forståelse. Vi må også unngå å velge offerrollen når vi møter motstridende perspektiver og følelser.

I stedet tror jeg vi må utforske Guds bilde av ekteskapet mellom mann og kvinne. Dette gir en meningsfull forståelse av evangeliet, Guds trofasthet, og et glimt av hvor dyp og bred Guds kjærlighet er, selv om vi har feil og mangler.

I dagens samfunn kan det være krevende å stå ved dette synet, og vi møter ofte motstand mot disse idealene. Men ved å være bevisste på denne trofastheten og evigvarende kjærligheten – og ikke nødvendigvis fokusere på å vinne en debatt – finner vi et anker i troen som gjør at vi lettere kan møte folk på en god måte.

Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold

Det rare sjokket klassisk samlivsteologi gir politikere, aktivister og biskoper