Tyngdeloven gjaldt ikke for Jesus etter oppstandelsen

Jeg fikk lyst til å dra Marian Eigeles’ tilsvar til Gerard Oord litt videre.

Eigeles skriver: «Ifølge Bibelen er synden en tilstand. Man begår syndige handlinger fordi man er syndig. Som beboere av planeten jorden, er våre bevegelser bestemt av jordens tyngdekraft. På den samme måte er vårt liv og våre gjerninger bestemt av syndens makt. Dette gjaldt ikke Jesus … hans natur var syndefri».

Jesus sier: «Dere som er onde …» (Matt 7,11; par Luk 11,13; Matt 12,34). Han selv var ikke inkludert, men syndfri.

På de fire sykehjemmene jeg har arbeidet, har jeg hatt mange kolleger, især kvinner naturligvis. Særlig én av disse rimer aller dårligst med Jesu generelle beskrivelse: Lys, lett å omgås, full av humor og varme, latter og innlevelse. Aldri et vondt ord om andre. Ingen ville finne på å kalle henne ond – unntatt Jesus. For også hun var/er med der. Og det fordi synden er en tilstand vi alle er født inn i på naturlig vis.

«Gud er én», sier Paulus (Gal 3,20; Rom 3,20). Det vet enhver bibelleser: «Så sier Herren, Israels konge og forløser, Herren, Allhærs Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, foruten meg er det ingen Gud» (Jes 44,6).

Like fullt kalles Jesus utvetydig tre ganger «Gud»; i Joh 1,18; Rom 9,5, og Hebr 1,18-19. Minst seks steder trer den tre-ene Gud fram i NT, enten på en fortettet formel, som i Matt 28,18–20; 1 Kor 12,4–6; 2 Kor 13,13 og Ef 4,4–6; i nær sammenstilling; de tre tar bolig i oss; Joh 16,17;23, eller ut fra likhet i sak (nådegaveutdeling); 1 Kor 12,28 – Gud; Ef 4,4–8 – Jesus; 1 Kor 12,10–11 – Ånden.

Synden og tyngdekraften er våre livsbetingelser som den tre-ene Gud har lagt inn i skaperverket (for Jesu del i skaperverket, se Kol 1,15–20). Verdensrekord i høyde er 2,45, i lengde 8,95 og i stav 6,22 før utøverne ble dratt ned på bakken igjen. Fordi Gud har skapt disse, kan han også gå utenom eller ut over naturlovene. Det så disiplene Kristi himmelfartsdag da de fulgte ham så langt øyet kunne. Tyngdeloven gjaldt ikke for Jesus etter oppstandelsen.

Gud gikk også utenom befruktningens naturlov ved Jesu unnfangelse. Der to celler, egg- og sædcelle alltid ellers smelter sammen, gikk det slik til: «Engelen svarte: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn» (Luk 1,35).

Uten medvirkning av mann, men avlet ved Den Hellige Ånd er barnet Jesus hellig. Og hellighet er, og vil alltid være motsatsen til synd. Derfor ble Jesus sendt: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).

Gerard Oord, som jeg kjenner som et velmenende medmenneske, og som pedagog opptatt av å lære andre, hevdet 31.5. «at Jesus måtte ha en fallen natur, kall det for arvesynd». Men blir ikke det å påstå at Guds, Den Høyestes kraft skulle avstedkomme eller medvirke til noe som er syndig i sin natur?

Oord mener det er gresk filosofi som har fått teologene til å ødelegge «den opprinnelige sammenhengen mellom Frelseren og den frelste som hebreerforfatteren går inn for i Hebr 2,17–18, fra likhet til ulikhet». Men som nevnt i mitt tilsvar 4.5. er dette uttrykket (homoióå) å finne diverse steder ellers i NT.

Og i alle disse stedene pekes det enten på ulikhet, bl.a. i Matt 6,8 at vi kristne ikke skal være lik hedninger som bruker mange ord for å bli bønnhørt, i 7,26 ikke være lik han som bygde på sand, eller det er brukt sammenlignende.

Jesus ligner Himmelriket bl.a. med: «en mann som hadde sådd godt korn i åkeren»; «en konge som ville gjøre opp regnskap med tjenerne» og «en konge som skulle holde bryllup for sin sønn» (Matt 13,24; 18,23; 22,2).

Det er altså ikke gresk filosofi, men Guds ord som stadfester Asschenfeldt-Hansens ord: «Lik», står det. Skriften bruker alltid dette ordet om likskap for å uttrykke den skilnaden det var mellom Kristus som menneske og oss. Han var lik, men samtidig uten synd (kap. 4,15)» (Databibelen, Sigvesaker). Det ovennevnte burde være nok til å fastslå denne ulikheten.

En annen sterk betenkelighet er at både jødene forsto og Johannes stadfestet at Jesus er Gud lik (Joh 10,33; 5,18). Da kan han ikke samtidig ha hatt en fallen natur.

Men la oss ta Rom 8,3 til slutt, og se hva som virkelig står: «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» «Syndig kjøds lignelse» betyr at Guds Sønn ble et virkelig menneske, men ikke et syndig menneske (2 Kor 5,21: som ikke visste av synd; Hebr 4,15).

I Jesu Kristi syndfrie kjød ble synden i vårt kjød fordømt», skriver Øivind Andersen, som så spør: «Hva betyr det?» Og svarer: «Det betyr at Jesus har fordømt synden ved å seire over dens makt og herredømme i menneskeheten» (Bibelverket, Romerbrevet, s. 124).

Og da er vi jo ganske langt fra Oords ord om «at Gud fordømte synden i kjødet hos Sønnen», men ganske nær 2011-utgaven som han syns lite om: «I Rom 8,3–4 sies det nå at Gud fordømte synden i oss istedenfor i sin egen Sønn. På denne måten endres Guds frelsesplan med oss dramatisk» (Oord).

Hvilken utlegning som endrer Guds frelsesplan får bli opp til leseren å avgjøre.