Tyrkia og Iran angriper Midtøstens «trygge havn»

Det selvstyrte kurdiske området i Nord-Irak har lenge vært en nokså trygg havn for kristne og andre minoriteter på flukt i Midtøsten. Tryggheten forvitrer når Kurdistan enda en gang angripes av nabolandene.

I skyggen av krigen i Ukraina startet Nato-landet Tyrkia forrige helg en offensiv mot kurdiske mål i Nord-Irak og Syria. De tyrkiske angrepene er rettet mot de kurdiske gruppene PKK og YPG, som president Erdogan anklager for å stå bak eksplosjonen som nylig krevde seks menneskeliv i Istanbul.

Samtidig angrep iranske styrker kurdiske opposisjonsgrupper med base i Nord-Irak. Leirene som ble angrepet ligger nær Erbil, som er hovedstad i irakisk Kurdistan.

At Iran angriper Irak akkurat nå, er en reaksjon på protestbølgen som har vært kraftigst i de nordlige, kurdiske delene av landet. Den unge kvinnen Mahsa Amini, som er blitt et symbol for det iranske opprøret etter at hun døde i politiets varetekt, var selv iransk kurder. Iran anklager Irak for dårlig vakthold langs grensen, slik at opprørere og våpen lett kan passere.

Når Iran kan angripe Irak nærmest uten konsekvenser, sier det noe om hvor svak den irakiske staten er. Det sier også sitt at det finnes Iran-vennlige militsgrupper i Irak, som er utenfor regjeringens kontroll. Regimet i Bagdad er ikke i stand til å beskytte verken egne grenser eller egne innbyggere. Det er en tragedie for alle dem som forsøker å gjenoppbygge landet etter tiår med krig og konflikter.

De internasjonale reaksjonene var sterke da Tyrkia gikk til angrep på kurdisk milits i Nord-Syria i 2019. Det er påfallende hvordan kritikken har stilnet nå som Tyrkia kan sabotere den svenske og finske søknaden om Nato-medlemskap. Nato-sjef Jens Stoltenberg sa i helgen at Tyrkia har rett til å forsvare seg mot terror, men understreker at det må være forholdsmessig.

Så spørs det om det er forholdsmessig når Tyrkia hittil har angrepet nærmere 500 kurdiske mål i de to landene. President Erdogan truer også med å sende bakkestyrker over grensen til Syria.

For de kurdiske styrkene i Irak og Syria som var USAs allierte i kampen mot IS, opplever Natos nølende holdning som et svik. De mener Tyrkia bruker eksplosjonen i Istanbul som påskudd for å svekke kurdisk motstand. Kommentatorer ser også angrepene i sammenheng med det tyrkiske presidentvalget i juni neste år.

Situasjonen er kompleks. PKK defineres som terrororganisasjon av de fleste europeiske land. Gruppen bærer et ansvar når de skjuler seg blant sivilbefolkningen i Nord-Irak og slik setter dem i fare.

Vi må heller ikke glemme at angrepene har konsekvenser for flere enn kurderne. De nordlige delene av Syria og Irak er områder der det tradisjonelt har bodd mange kristne og andre minoriteter.

Dette er kjerneområdene til det hardt prøvede jesidi-folket. Og det var her kristne armenere og assyrere søkte tilflukt under det tyrkiske folkemordet under og etter 1. verdenskrig.

Da IS tok kontroll både i det nordlige Syria og store deler av Irak i 2014, var det irakisk Kurdistan som ble nødhavn for tusener som flyktet for livet.

Senere har mange av disse flyktningene reist videre. Det går en jevn strøm av både kristne og jesider ut av Irak. Det er bare noen dager siden den kaldeisk-katolske patriarken Louis Sako på nytt slo alarm om at de kristnes flukt fra Nord-Irak fortsetter. I snitt reiser 20 familier, det vil si nær hundre personer, hver uke.

Irakiske myndigheter har gjentatte ganger oppfordret landets kristne om å bli værende, men oppfordringene har ingen troverdighet så lenge lite og ingen ting blir gjort for å sørge for helt grunnleggende sikkerhet.

Når Nato-landet Tyrkia enda en gang bomber fjellene i Nord-Irak og presser kurdere og kristne assyrere vekk fra landsbyene sine, viser det enda en gang hvorfor kristne forlater denne regionen der den ene krisen kommer rullende etter den andre. De lukker døren til Midtøsten og ikke ser seg tilbake.