Uakseptabel vestlig handlingslammelse

Det er bra at Kristelig Folkeparti (Krf) som første norske stortingsparti åpner for et norsk militært bidrag til Irak, slik Dagen meldte tirsdag.

KrF åpner for militæraksjon i Irak

Kristelig Folkeparti argumenterer for at man må gripe inn militært om det er slik at man kan bevise at et folkemord er i ferd med å finne sted.

Handlingslammelse overfor Islamsk stat (IS) sin brutale fremferd kan være katastrofalt. Det har den arabiske våren lært oss.

Lars Akerhaug, som har skrevet denne kommentaren, har ofte analyser og innlegg på trykk i avisen Dagen. Du kan lese mer av det han skriver her.

Arabisk vår

Den arabiske våren sveipet vinteren 2011 over Midtøsten.

I Tunisia og Egypt gikk diktatorene Zine El Abidine Ben Ali og Hosni Mubarak raskt tvunget til å gå av.

I Libya og Syria utviklet de folkelige protestene seg raskt til en blodig borgerkrig. Årsaken var ikke først og fremst at demonstrantene var mer voldelige, men at regimene i disse landene satte hardt mot hardt. Demonstranter ble skutt og drept i store antall.

Les også: Arabisk vår er blitt til hard vinter

Libya

Jeg var selv i Benghazi i februar 2011. Opprørerne hadde erobret store deler av Øst-Libya, men Gaddafis styrker rykket nå frem mot byen de revolusjonære hadde gjort til sin hovedstad.

I løpet av dagene jeg var der rykket diktatorens styrker flere hundre kilometer nærmere. Frontlinjen nærmet seg Benghazi og frykten for at Gaddafis styrker skulle innta byen var stigende. Alle visste hva som da ville skje.

Diktatoren hadde allerede sagt på nasjonalt TV at de skulle gå på jakt fra «hus til hus, leilighet til leilighet, gate til gate».

Vi i det internasjonale pressekorpset begynte å diskutere mulige fluktruter. Hvordan skulle vi komme oss ut av Benghazi om Gaddafis styrker fanget oss i en knipetangsmanøver?

Men det ble aldri noe blodbad. Nato sendte luftstyrker som systematisk angrep Gaddafis styrker. Fremmarsjen mot opprørerne stanset og i stedet ble diktatorens styrker gradvis svekket. Til slutt falt Tripoli.

Høsten 2014 var jeg i byen dagen etter at kamphandlingene hadde opphørt og opprørerne vunnet. Overalt var det spor av hvordan Gaddafis styrker til siste stund hadde brukt rå vold og tortur.

Et sted vi besøkte hadde et titalls krigsfanger blitt henrettet da diktatorens styrker innså at slaget var tapt. Blodsporene var fortsatt synlige inne i det mørke lokalet. Likstanken hang fortsatt igjen.

Grunnen til at massakrene ikke fikk et større omfang i Libya var enkel. NATOs inngripen satte en stopper for Gaddafis planer.

Egypt

Det har gått tre og et halvt år fra folkemassene veltet Hosni Mubarak i Kairo. Mye har skjedd siden det. Islamister har kommet til makten og knust håpet om en demokratisk vår i Midøsten.

I Egypt er militærdiktaturet gjenopprettet. Mange er glade for at islamistene er borte fra makten, men prisen for det har vært massedrap og gjeninnføringen av unntakstilstand og militærdiktatur.

Heller ikke i Libya har det gått bra. Revolusjonen ble raskt en innbyrdes krig om makten og oljen.

Irak og Syria

Men kontrasten til situasjonen i Irak og Syria er likevel store. I denne delen av Midtøsten ble vestlige politikere tilskuere til at diktatoren Bashar al-Assad systematisk slaktet ned opprørerne. De svarte med å bevæpne seg og håpet på vestlig hjelp. En hjelp som aldri kom.

I 2011 og 2012 hadde jeg jevnlig kontakt med en syrisk opprørsaktivist som befant seg i Homs, en av de største byene i landet.

Hassan heter han. De første gangene jeg snakket med ham var han optimistisk. Han ga uttrykk for et sterkt håp om om vestlig hjelp. Han håpet Vesten kunne bidra med det samme i Syria som i Libya, et vern mot Assads jagerfly. En beskyttelse mot diktatoren som bombet sitt eget folk.

«Vi trenger ikke bakkestyrker, men vi ønsker oss beskyttelse mot Assads luftstyrker», sa han mange ganger til meg.

Tiden gikk og diktatorens brutale fremferd ble bare verre. Snart ble Homs, der Hassan befant seg, omringet av diktatorens styrker. Hassan ble lei av å vente på Vesten.

«De gjør ingenting, mens angrepene på de sivile bare øker i omfang.»

I dag er Hassan islamist.

Han legger ut bilder med svarte flagg med påskriften «Det finnes ingen Gud uten Gud og Mohammad er hans profet.» Han deler propaganda fra Al-Qaida.

Vesten og USA sviktet

Det er umulig å forstå den voldsomme fremgangen til Den islamske stat (IS) i Syria og Irak uten å forstå Hassans historie. Han ble vitne til hvordan Vesten og USA gang på gang sviktet det syriske folket. I utgangspunktet var han tilhenger av et vestlig demokrati. I dag flagger han støtte for shariastyre i Syria.

På en måte er det forståelig. I en situasjon der alle andre sviktet, viste islamistene handlekraft. Hvis Vesten ikke nå griper inn i Syria kan det samme skje igjen.

Intervensjon

Motforestillingene mot en intervensjon er mange.

Én side er de folkerettslige spørsmålene. Men her synes det klart at omfanget av islamistenes massakre er så stort at en inngripen er forsvarlig.

Og det er merkelig at Kristelig Folkeparti velger å ta forbehold, når våre allierte har trukket en annen konklusjon. Det var og er åpenbart et grunnlag for å gripe inn mot det som ville utartet seg til et folkemord på yezidiminoriteten i Irak og Syria.

Det er bra at Norge stiller opp med transportfly med humanitær hjelp, men det er ikke nok. Norge bidro i Afghanistan, Irak og Libya. Men grunnlaget for en intervensjon har aldri vært så klart som overfor Den islamske staten.

Andre argumenterer for at en vestlig intervensjon på nytt vil føre Irak og Syria inn i en hengemyr og bare avføde nye problemer.

Til en viss grad er dette selvsagt riktig, en vestlig intervensjon vil bli møtt med motstand og øke sannsynligheten for terrorangrep mot Vesten. Men de som argumenterer slik avslører også en hjerteløs kynisme.

Det er ingen tvil om at vestlige land sammen med kurdiske myndigheter har mulighet og evne til å stanse islamistenes fremmarsj og begrense deres evne til å gjennomføre folkemord. Å ikke gripe inn burde ikke være et alternativ.

Vil vi ha alternativet?

Om dette likevel ikke er nok til å overbevise handlingslammede politikere i Vesten, bør man ta stilling til alternativet. Å ikke gripe inn vil føre til at islamistene blir sterkere, i hvert fall på kort sikt.

De kurdiske styrkene kan stanse fremmarsjen mot nord, men har neppe vilje eller ønske om å innta områder lenger sør i landet hvor mange arabere ikke vil ønske kurdiske peshmergastyrker velkommen.

Den irakiske hæren og den sjiadominerte regjeringen i Bagdad virker inntil videre fullstendig handlingslammet og uten evne til å stanse islamistene, langt mindre å gjenvinne byene de har mistet til kalif Ibrahim, også kjent som Abu Bakr Al-Baghdadi.

Konsekvensene av å la islamistene etablere et kalifat i Irak og Syria er uansett langt verre enn alternativet.

Det vil innebære at kalifen, som ser på seg selv som Osama bin Ladens arvtager, etablerer en stat ved grensen til Nato-allierte Tyrkia.

Å tro noe annet enn at denne staten også vil bli en springbrett for terrorangrep mot Europa er i beste fall naivt. Terrortrusselen i sommer, som Islamsk stat (IS) altså skal ha stått bak, er bare den siste skremmende påminnelsen om dette.

Derfor er det som sagt gledelig at Krf nå åpner døren for gløtt for at Norge skal vise ansvar og delta med militære styrker i Irak. Men det er likevel mest trist at norske politikere ikke viser vilje eller evne til å handle.

UD: Uaktuelt å tilby militær hjelp til Irak