Uavhengighet eller gisselsituasjon?
Går KrF inn i regjeringen blir situasjonen enda verre: Da blir partiet et gissel for regjeringspartiene. Da er uavhengigheten langt å foretrekke.
I serien «Merkelige begrunnelser for at KrF skal gå inn i regjering» synes jeg redaktør Vebjørn Selbekk i avisa Dagen tar en klar ledelse med artikkelen «Tretten år er nok» (Dagen 23. mai).
Utgangspunktet hans er at det i september vil være gått 13 år siden sist KrF var i regjering. Det mener han er for lenge. Jeg skal ikke motsi ham der, men verden er nå en gang ikke slik at regjeringsdeltakelse er noe man melder seg på nærmest for enhver pris og med enhver begrunnelse.
Annonse
Selbekk gjør en lang historisk omvei via dannelsen av Lyng-regjeringen i 1963 og fram til dagens situasjon, og ser tydeligvis stor dramatikk i at «2010-tallet risikerer å bli det første hele tiåret siden 1950-tallet helt uten regjeringsdeltakelse fra KrF».
Jeg synes nok ikke den dramatikken er spesielt stor. Går vi tilbake til 1963 hadde det vært flere tiår der de fleste av de politiske partiene her i landet ikke hadde deltatt i regjering. I 1963 var det 28 år siden Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten etter Venstre. Det var 30 år siden den siste Bondeparti-regjeringen gikk av, og det var 35 år siden sist Høyre satt i regjering. I det perspektivet blir ikke 13 år all verden.
Når det gjelder Selbekks historieskriving angående 1963 er ikke den «all verden» heller. Å snakke om «to representanter for Sosialistisk Folkeparti» er i beste fall upresist. De to utgjorde hele SFs stortingsgruppe. Etter først å ha felt Gerhardsens tredje regjering i august, felte de samme to Lyngs regjering tre uker senere. Man må helt til 1986 for å finne neste eksempel på at en tomannsgruppe feller en regjering: Da var det Carl I. Hagen og hans partifelle som felte Willoch-regjeringen.
Jeg registrerer ellers at Selbekk forskutterer historieskrivingen fram til neste stortingsvalg i 2021, og tar for gitt at Solberg-regjeringen blir sittende fram til da. Det kan jeg ikke se det er grunnlag for. Solberg-regjeringen er og blir en mindretallsregjering og kan i prinsippet felles når som helst. Kjell Magne Bondevik, som var statsminister for to mindretallsregjeringer, beskrev slike regjeringers situasjon med en salmestrofe: «Jeg går i fare hvor jeg går».
Den erkjennelsen burde kanskje dagens statsminister også ta inn over seg. Så langt jeg kan se, har Vebjørn Selbekk to begrunnelser for at KrF bør gå inn i Solberg-regjeringen: 1) Det begynner å bli lenge siden partiet var i regjering. 2) Å delta i regjering vil bidra til rekrutteringen av heltidspolitikere fra KrF.
Isolert sett er dette siste argumentet selvsagt riktig. Men hva så? Bør ikke disse heltidspolitikerne ha et prosjekt som de tror på? Og er den politikken vi har sett fra Solberg-regjeringen de siste fem årene et slikt prosjekt? Min mening er at det er det ikke. Derfor blir det litt komisk når det i den samme lederartikkelen hevdes at KrF malte seg inn i et hjørne ved valget i 2017.
Snarere var det i 2013 man malte seg inn i et hjørne ved å inngå en samarbeidsavtale med den blå-blå regjeringen som partiet gjennom hele perioden var langt mer lojal mot enn regjeringspartiene - og særlig ett av dem - var. Erfaringene med det frister ikke til noen reprise.
Går KrF inn i regjeringen blir situasjonen enda verre: Da blir partiet et gissel for regjeringspartiene. Da er uavhengigheten langt å foretrekke.
