Ubegripelige kutt i bistand til verdens fattige

De humanitære behovene i verden har ikke vært større siden 2. verdenskrig. Kutt i norsk bistand kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt. Dette har opprørt mange. Etter at Stortinget nå har stoppet store deler av kuttforslagene håper vi at lysten på å gjenta noe slikt har fortatt seg også i regjeringskvartalet.

Flyktninger har rett på et trygt og verdig liv

Millioner av mennesker trues av sult. I hele 46 land risikerer mennesker nå å dø av mangel på mat. Afrikas horn er ett av de områdene som rammes hardt. De tre siste regntidene har uteblitt. Avlingene vil ikke gro og husdyrene dør av sult og tørste. Samtidig øker matvareprisene. Flere steder i verden er autoritære regimer på fremmarsj. Menneskerettighetsforkjempere knebles. Situasjonen for verdens barn er dramatisk, med rekordmange som lever i konfliktsoner, eller i områder med mer ekstremvær på grunn av klimakrisen.

Krig, klimakrise og uro rammer sårbare mennesker i en skala vi ikke har sett tidligere i vår tid.

Norges globale ansvar?

Da regjeringen la fram sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett i midten av mai ble det kjent at de ville kutte 4 milliarder kroner i bistand til fattige land. Forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett har, takket være SV, resultert i at mange av de foreslåtte bistandskuttene har blitt reversert. Men det opprettholdes et kutt på 1,5 milliarder av bistandsbudsjettet, for å finansiere flyktningtiltak i Norge.

Håp i krisetider

Norge tjener nå milliarder av kroner på olje og gassinntekter som følge av krigen i Ukraina. Samtidig kutter vi i bistand til verdens fattige. Det er et stort paradoks, og gjør Norge til et dårlig forbilde internasjonalt. Vi er bekymret for konsekvensene og signaleffekten, og vi håper regjeringen og regjeringspartiene vil styrke heller enn å svekke støtten til verdens fattigste i de neste budsjettene.

Bistand skal bekjempe fattigdom

Det er viktig å gjøre alt vi kan for å hjelpe Ukraina og de ukrainske flyktningene som kommer til Norge. Det må regjeringen og regjeringspartiene fortsette å gjøre – men uten å redusere i bistanden til fattige land, en bistand som må ha som hovedformål å bekjempe fattigdom og ulikhet og prioritere de mest sårbare gruppene.

I møte med de enorme problemene verdens fattige nå møter, er det også svært viktig at kirkelige og diakonale aktører sammen bidrar til å synliggjøre og respondere på humanitære behov og økende ulikhet. Den verdensvide kirke må nå mobilisere sitt diakonale arbeid og sin profetiske røst. Det vil verdens fattige og sårbare mennesker trenge i en urolig tid.