Ubibelsk eller usunt?

Duoen Odd Bjarne Bruun og Dag Øivind Østereng prøver i Dagen den 18. desember å forsvare at den katolske lære er bibelsk.

Jan Bygstad m.fl. har gitt god argumentasjon for det motsatte, og jeg kjenner bare behov for å imøtegå følgende salve (som jeg ikke kan se andre har kommentert) fra de to:

«Hvor er den bibelske kristendommen innenfor protestantismen? Fortell oss det, blant alle retningene som vil være alene med sin forståelse av Skriften!»

Og så ramser de opp en flora av ulike protestantiske organisasjoner og kirkesamfunn i landet vårt, og konkluderer slik: «Alle disse har én ting til felles: Skriften alene! Hva de ellers har felles er litt ymse, og innbyrdes har disse mer eller mindre behov for å ta avstand fra hverandre som ubibelske».

Jeg synes i grunnen det er ganske frekt at en forsøker å rettferdiggjøre sin nye tilhørighet ved å skrive usant om andre. Når en for eksempel ser på alle protestantiske organisasjoner og kirkesamfunn som er en del av Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (Norme), og dermed har forpliktet seg på Lausannepakten, representerer ikke det tvert imot en forbløffende enighet og samhold?

Eller se på Sendt, som er en sammenslutning av 15 organisasjoner og kirkesamfunn som har forpliktet seg på å hjelpe hverandre til å plante 400 nye menigheter og kristne fellesskap i Norge de kommende årene – hvor finner en hos disse behov for å ta avstand fra hverandre som ubibelske?

Sannheten er at vi ser på hverandre som søsken i Herren som bærer på ulike kall og er engasjerte i ulike virkeområder på Guds åker. Som den nevnte pakten uttrykker det:

«Vi lover hverandre å søke dypere enhet i sannhet, tilbedelse, helliggjørelse og misjon. Vi ønsker en raskere utvikling av regionalt og funksjonelt samarbeid for å fremme kirkens misjon, for strategisk planlegging, for gjensidig oppmuntring og for å dele ressurser og utveksle erfaringer».

Ja, der er ulike syn i noen spørsmål, men det er ganske små og «sære» sammenhenger i den protestantiske leir vi vil stemple som ubibelske. Usunne trekk vil vi finne hos hverandre, og det skal vi ha frimodighet til å påtale med grunnlag i Guds ord, men det ubibelske finner vi i alle sammenhenger der det veiledes klart i strid med Skriftens ord.

Når jeg tenker på Den katolske kirke, flere av de eldre ortodokse kirkene, og ikke minst på utviklingen i de nordiske folkekirkene, kjenner jeg på frykten for at store kirkesamfunn skal sementere det ubibelske i stedet for å være et vern mot det.

Når det er sagt, er jeg tilhenger av samtaler om tettere samarbeid mellom våre trossamfunn, men om en ikke ser at der allerede er en åndens enhet mellom oss på grunnlag av det vi står for, er det fordi en ikke vil se.