Uenige og respektfulle
Det finnes ting som er lettere sagt enn gjort. En av dem er å vise respekt for mennesker vi er uenige med, skriver Stephan Christiansen.
Det er ikke veldig lenge siden det å reagere mot noe eller noen i det offentlige rom var en selsom affære.
Hva skulle man for eksempel gjøre med den sterke reaksjonen man fikk etter å ha lest en artikkel?
Annonse
I gamle dager var systemet så tregt at de brusende følelsene møtte litt motstand. Man måtte forfatte et leserinnlegg, postlegge det(!), alternativt fakse det til redaksjonen.
Så kom e-posten - adskillig raskere, men fortsatt fantes det et redaksjonelt filter.
Utviklingen de siste årene med Facebook, Twitter, Instagram, «bloggosfæren» og nettavisenes kommentarfelt har gjort oss alle til redaktører.
Det har ført til en radikal demokratisering av mediene. Det er fantastisk at vi alle nå kan komme til orde. Samtidig skapes det nye utfordringer. For i cyberspace finnes ingen vær varsom-plakat .
Som kristne utfordres vi av dette.
Gjelder Bibelens ord om å «vise alle ære» (1. Peter 2.17) når vi uttrykker våre meninger i sosiale medier?
Kan offentlige mennesker omtales på en hvilken som helst måte, bare fordi de er offentlige?
I vår tid er det noen få tastetrykk mellom tanke og publisering. Det går hett for seg når det skjer noe som engasjerer oss. Hva slags klima skaper vi med måten vi uttrykker meningene våre?
Annonse
Det er kraft i ord! Vår mester sa til og med at vi skulle elske våre fiender. Og på det at vi elsker hverandre skal verden se at vi er hans disipler.
Hvordan omtaler vi hverandre? Klarer vi å kommunisere med hverandre om vanskelige ting på en respektfull måte?
Man skal ikke lenger enn til innenfor hjemmets fire vegger, før man innser at man til stadighet går opp til eksamen i kjærlighetens skole. Det er godt at man får mulighet til å gå opp om igjen når man stryker!
Å skulle «elske sin neste som seg selv» utelater ikke diskusjoner og debatter, men bør muligens få noen konsekvenser for hvordan de foregår?
I verdens første «offentlige generasjon» er hver mann og kvinne en «kringkastingssjef».
Utfordringer med ordbruken er ikke nytt. Jakob formaner de troende i sitt brev:
«Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse. Mine brødre, det må ikke være slik!»
Dette er ikke mindre aktuelt i en tid der de ordene vi skriver umiddelbart blir globale og evigvarende.
Annonse
Da kan det være greit å minne hverandre på at vi, ifølge Jesus, skal stå til regnskap for «hvert unyttig ord!».
