Uenige og utro før Dovre faller

Før hadde man et inntrykk av nordmenn som enfoldige og frimodige. Rare, men snille. Opptatt av det indre.

Nå fremstår vi som deprimerte og amerikaniserte. Uten like mye grilling og pistoler. Det verste av begge verdener.

Vi gleder oss mer til helg enn julaften. Du vet, når nissen kommer. Og familien. Det neste blir vel opiumskrise.

Ved den minste uro hamstrer vi dopapir og hermetikk. I tilfelle det omsider går til helvete. I så fall har vi gjort det selv.

De sensitive blant oss bosetter seg på hytta for å skue ut over vindmølleparkene. Noen fantaserer om et sigøynerliv i bobilen.

Men gresset brenner på andre siden, som man kan se 24/7 på «Dagens Lidelser». Mulig unntaket er Sveits. Og «Granca».

Selv i bortgjemte Finnmark øker fortvilelsen. Sykemelding er en ettertraktet karrierevei. Vi må få folk i arbeid og ansette psykologer. Livets sirkel.

Hvorfor skal man dø for Norge? For Nav og det humanitær-politiske komplekset? Det grønne skiftet? Teknisk uerfarne bestemødres våte drøm.

Nå har de endelig oppdratt nok spinndoktorer til å bli Europas Batteri.

Menn gjør hva som helst for å dele pute. Utenom å ta ansvar. Kanskje kvinner ikke er så dumme når de holder igjen.

Også humor har degenerert og fungerer nå som en gapestokk til fredagstacoen. Nytt på nytt er jo ikke morsomt.

«Opplysning er å påføre skyld. Dannelse å føle skam.» Jeg må dessverre sitere den utstøtte Langeland.

Norge har blitt et sted jeg oppholder meg, med økende dissonans mellom staten og mennesket. Eller har staten bare blitt for menneskelig?

«Politikkens Demon», som gode gamle Berggrav kalte første kapittel i manuskriptet han skrev under tysk fangenskap om dette dilemmaet. «Finnes det noe som kan hamle opp med maktbesettelsen», grublet han. Svaret er selvfølgelig ja.

Til tross for aktiv deltakelse i samfunnet føler jeg ikke lenger felles retning. Jeg aner ikke hva som driver mine medborgere.

Integrering og bærekraft forstår jeg ikke hva betyr, når jeg observerer konsekvensene av praten. Er jeg integrert?

Loven fungerer ikke bare som rettferdighetens rettesnor, men innebærer også ord som skjuler onde planer.

Alle gjør galt hver dag. Det er bare ikke nok eksperter til å observere og tolke alt. Kanskje AI kan få opp trivselskontrollen.

Det kristne mysteriet tar bolig i meg når jeg funderer over hvordan Jesus hang på korset til spott og spe for å fastholde sin sannhet. Guds sannhet.

Denne sannheten som lever i martyrens indre og som ingen maktskikkelse kan ta fra deg, eller har lagt i munnen på deg. Ren og ekte frihet, ubesudlet av verdens fordervede atmosfære. Mer en identitet enn noen form for kompetanse. Suverenitet. Gud. Et tankesett som ikke kan erverves uten å ta livet av innehaveren, på åndelig vis.

Om man skal dø for noe må det bli for det. Kun i dette lyset gir selvoppofrelse av sin kjødelige borg mening.

Ikke for Regjeringen. Ikke for Statskirken. Ikke for penger, rumper eller PR. Kun for samvittigheten og for at våre etterkommere en dag skal få slippe å leve i kamp med sin egen. Derfor snakker Han direkte til hver og en av oss.

Det er håp for fremtiden.

Vi vet ikke hva vi gjør