Ukraina – et annet perspektiv

«Det første som forsvinner i en krig er sannheten» - heter det. Det er vanskelig å danne seg et rett bilde av to land som ligger i krig. Begge parter vil med nødvendighet bevege seg mot det totalitære ettersom volds-spiralen borer seg dypere og dypere, - til bunnen er nådd.

Hatet gjør blind. Det er snakk om å stålsette seg. Man ser det på familievern-kontorene og. Terapeutene opplever gjerne ikke solsiden hos sine klienter.

Da handler det om å roe ned, og om å lytte til hverandre. Hva er det egentlig den andre forsøker å kommunisere? Alternativet kan være at familiekjernen sprenges og uskyldige barns univers går i oppløsning.

Det jeg personlig hører Putin, og russere flest, forsøker å si bak sin frykt og sitt fortvilede sinne, er følgende: «Etter Sovjet-unionens oppløsning for 30 år siden fikk vi muntlige løfter om at NATO ikke skulle utvide østover. Dette løftet opplever vi er brutt mange ganger.

Vesten benyttet seg av vår svake stilling til å ignorere vårt lands legitime sikkerhets-behov. For, man husker vel Cuba-krisen? Da var problemstillingen ganske tilsvarende den nåværende. En stormakt ønsker nemlig ikke fiendens raketter rett utenfor stuedøra. USA gav Sovjet-unionen et ultimatum: Enten trekker dere rakettene tilbake, eller det blir krig.

Hva Cuba selv ønsket var i denne sammenhengen uinteressant. Sovjet trakk da klokelig sine våpen tilbake. Men hadde de ikke trukket seg, hadde det blitt krig. På tilsvarende måte advarte vi mange ganger om at dersom Russland ikke fikk garantier om at Ukraina aldri skulle bli medlem av NATO, så kunne det utenkelige skje. Hvorfor?

Jo, selvfølgelig for å forhindre at en enda verre konflikt skulle oppstå en gang i framtiden. Dette å skulle forebygge noe verre har ofte vært en del av krigens logikk, og uttrykker en form for «kynisk kjærlighet». Denne tankegangen lå da også bak de to uhyrlige bombene som USA i sin tid slapp over Japan.

Hadde verden den gang daglig blitt bombardert med hjerteskjærende visuell dokumentasjon på hva som faktisk foregikk på bakken, hadde man neppe akseptert denne kjærlighetsformen».

Jeg personlig opplever Vestens moralisme som ganske patetisk. For få år siden gikk man selv til krig mot Libya og ødela landet. Hvor var da de kritiske røstene? Hvor mange bilder så vi egentlig fra denne krigen? Og var det da noen som demoniserte NATOs ledere? Og videre: hvordan er egentlig frihetens vilkår hos en selv?

Er det kanskje ikke først og fremst friheten til å følge ens begjær vi dyrker? For i våre land er det samtidig snakk om å forby folk å velge den terapi-formen de selv ønsker; det er risikabelt for forfattere og kunstnere å velge de ordene eller å lage de kunst-verkene man måtte ønske; leger nektes å følge sin samvittighet; folk kan nektes jobb dersom de har feil tro; små barn nektes en trygg identitet innenfor rammen av egen kropp; og mange av de aller minste nektes et liv overhodet.

Samtidig senker et totalitært teknokratisk kontroll-regime seg gradvis og umerkelig over samtlige… Men, man har da sine prinsipper! Selvbestemmelse og frihet! Man pøser derfor på med ammunisjon til Ukraina så enda flere kan bli drept, før man til slutt sannsynligvis likevel må bite i gresset, og landet ligger i ruiner.

Det Russland tydeligvis ønsker er et Ukraina som nøytral buffer-sone. Russland ønsker trygghet. Napoleons og Hitlers invasjoner har satt seg i ryggmargen på dem. I spillet mellom stormaktene burde deres sikkerhets-behov vært lyttet til.

En mann liker ikke å bli invadert. En moderne kvinne ønsker gjerne mest mulig frihet. På et familievernkontor tar en god terapeut seg tid til å lytte til begge parter, uansett. Og der viser det seg stadig, når man trenger dypere inn i materien, at saken har to sider.

Russlands geistlige velsigner atomrakettene, mens Vestens geistlige velsigner begjær på ville veier. Makt og begjær, bærende elementer i to forskjellige kultur-kretser? Det er snakk om variasjoner over et tema, - syndens tema. Bare Kristus kan spore oss inn på noe annet.