Ukraina kan trenge en Hundertwasser når alt er over

De fleste eksperter er enige om at etter et kort eller langt mellomspill vil en sterk motstand feie den russiske hæren ut av landet. Spørsmålet blir da: Hvordan skal landet gjenoppbygges?

Tar vi Kyiv som et eksempel er arkitekturen helt spesiell. Det mangfoldige bybildet har gradvis forvandlet seg til det det er i dag i løpet av 1400 år. Mer enn 30 forskjellige arkitektoniske stiler er representert, de fleste bygningene er fra etter 1280, da byen ble lagt i ruiner av mongolene.

Under andre verdenskrig ble den igjen så godt som utslettet, men ble bygget relativt raskt opp igjen. Den var en raskt voksende by i Sovjet-tiden, ironisk nok bygde den mye av sin velstand på våpenproduksjon. Etter 1991 kollapset det meste av denne industrien, og dagens vekst har vært bygget på handel og finans, tjenesteyting, turisme, IT og teknologisk industri.

Da man i Sovjet-tiden gjenoppbygde byen, ble de historiske strøkene i kjernen gjenskapt så godt det lot seg gjøre med til dels dårlige materialer, men med dyktige ukrainske håndverkere og stor pasjon ble resultatet som regel greit. Et flertall av de verdifulle bygningene har blitt nensomt totalrenovert de siste tretti årene, og fremt til for en uke siden var Kyivs historiske sentrum et av Europas vakreste.

Verre var det med områdene utenfor, der det ble bygget nitriste boligblokker i typisk Sovjet-stil. Umenneskelige bo-maskiner, hverken egnet til å fremme fellesskap eller trivsel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Når krigen er over får ukrainerne en sjanse til å bryte radikalt med dette, og skape noe nytt.

Vi har venner på en bondegård i Niedersachsen, i en idyllisk liten landsby der de med stor iver har tatt vare på de vakre murhusene fra slutten av 1800-tallet. Faren Heinz sloss som de fleste andre tyske menn i andre verdenskrig, og både han og alle andre tyskere jeg har snakket med om dette bærer på en dyp skam over det de påførte Europa den gang de la Kyiv i ruiner.

Og en dag, når den vanlige russer virkelig skjønner hva de har vært med på vil de måtte bære den samme kollektive skammen. Også Heinz opplevde et land i ruiner, der behovet for rask gjenoppbygging resulterte i en endeløs mengde pregløse etterkrigsbygninger.

Uerstattelige bygninger og unike bystrøk har gått tapt for alltid. Siste gang jeg traff Heinz før han døde ville han ha meg med på kjøretur. Det var noe viktig han ville vise meg. Han tok meg med til den nærliggende jernbanestasjonen i Uelzen, som var blitt forvandlet til en symfoni av kreativitet og farger av den østerrikske kunstneren Friedensreich Hundertwasser (1928-2000).

Heinz var så stolt av jernbanestasjonen deres, og det ble en aha-opplevelse for meg. Også andre steder, for eksempel i hjembyen Wien finnes det hus han har forvandlet med den karakteristiske stilen sin.

Ikke det at jeg oppfordrer til å kopiere ham direkte. Kopisme blir aldri bra. Men han er et lysende eksempel på at det går an å gå helt nye veier.

I februar 1945 slapp britisk-amerikanske bombefly rundt 4000 tonn bomber over Dresden, hovedstaden i den tyske delstaten Sachsen. Bombingen og den resulterende brannstormen utslettet 15 kvadratkilometer bybebyggelse og minst 27.000 mennesker ble drept. Det befant seg et stort antall flyktninger i byen som også den gang prøvde å redde seg unna den røde hær.

Dresden var en av Europas vakreste byer, og til da nærmest uberørt av krigen. Dens geografiske beliggenhet og militære betydningen var liten, og krigen var nesten over. Det var en ren hevnakt.

Dette er et eksempel på at også de samme maktene som Ukraina nå setter sin lit til for hjelp kan begå krigsforbrytelser når feil folk får bestemme. Men historien om Dresden slutter ikke der.

Bykjernen ble av DDR gjenoppbygget med pregløse blokker og de fleste av praktbyggene ble liggende i ruiner. Straks etter gjenforeningen ble det satt i gang en gjenoppbygging av den fantastiske Frauenkirche. Et enormt kostbart og møysommelig arbeid, et puslespill der så mange som mulig av de gamle mursteinene ble tatt vare på.

Jeg har selv vært og sett resultatet, berørt veggene. Så rørt at jeg kjente tårene presset på. Kan én bygning virkelig bety så mye for folk at de er villige til å ofre så mye for å få den gjenoppreist?

Svaret er åpenbart ja. Også i Norge er noen bygninger og strøk nasjonens livsnerve, så knyttet til hele vår historie og identitet at vi ikke kan leve uten dem.

Hvis noen bombet Nidarosdomen - ville vi være de samme uten? Når slike bygninger nå blir til ruiner i Kyiv er det som å skjære i sjelen til hver eneste ukrainer, vi andre vil aldri virkelig forstå hva de føler. Tyskerne bærer sin skam, men de bærer også håpet for det nye Europa når de nå har fått åpnet øynene og tatt sløret bort.

Alt er snudd på hodet; de som tyranniserte Europa vil i årene som kommer med sin styrke være vår fremste garantist for fred og demokrati. Og nå river de kommunistblokkene i Dresden og gjenoppbygger byen slik den en gang var, med skikkelig håndverk, kvartal for kvartal. Noen av de fagfolkene som gjør dette bør være de første hjelpearbeiderne Tyskland sender til Ukraina når krigen er over.

Men hvordan skal resten av landet utenom historisk verdifulle områder gjenoppbygges? Det er det ene og alene ukrainerne selv som bestemmer. Men de kan i høy grad trenge en Hundertwasser for å kaste av seg også det arkitektoniske sovjetåket med alle de nitriste kommunistblokkene som så mye av landet er preget av, ja tusenvis av slike kreative sjeler.

Ukrainsk kultur er uendelig rik, her finnes det så mye lek med farger og mønstre at det er lett å bli fascinert. Ukrainere, begynn allerede nå mens bombene faller å drømme.

Ta frem fargeblyantene nede i bomberommene, også dere som ikke er arkitekter. Hvordan skal huset ditt se ut når det en gang skal bygges opp igjen for å gjenspeile din kulturarv?

Så skal vi andre være med og bygge når dagen en gang kommer, til hele Ukraina skinner igjen. Vi skal ikke svikte dere før hver eneste ukrainer har fått vende tilbake og lever ut sine drømmer i et fornyet, demokratisk og fritt land.