Ulike perspektiver ved ukrainakrigen

Marian Eigeles (Dagen 4.4) kaller i sitt saksorienterte motinnlegg min sammenligning mellom Cuba-krisen og konflikten i Ukraina for utilbørlig. Jeg er selvfølgelig klar over at det er snakk om to ganske forskjellige hendelser, ytre sett.

Mitt poeng var selve prinsippet: Ingen stormakt aksepterer en trusselen fra en annen militær stormakt rett utenfor stuedøra. USA har utplassert atomvåpen i Europa som en del av Nato. Ordningen inngår i alliansens kjernefysiske avskrekking, og baserer seg på våpen under amerikansk kontroll, samt fly og nødvendige støttefunksjoner fra enkelte europeiske allierte.

En utilbørlig sammenligning

Spørsmålet jeg stiller, er hvordan Russland vil oppleve et ukrainsk Nato-medlemskap. Jeg vil her peke på nødvendigheten av å skille mellom «å forstå» og det «å vise forståelse for», slik noen kommentatorer allerede viselig har påpekt i denne debatten.

Eigeles påstand om at Nato er en defensiv allianse, er derimot en fullstendig utdatert beskrivelse, som etter min mening ikke hjelper oss med å forstå. Alliansen ble ganske riktig dannet som et forsvar mot sovjetisk trussel, men dette trusselbildet er endret. Nato har de siste årene tatt en rekke offensive grep, og de sivile ofre er utallige. Men hvem er interessert i å publisere bildedokumentasjon på dette?

Eigeles skriver rett ut at han bare ser en side av saken. En slik holdning er forståelig dersom det beviselig er snakk om en demonisk fiende. Han slår da også fast at Putin er en tyrann, og at Russlands framstøt er rettet mot hele vår vestlige sivilisasjon. Eigeles bidrar her til den enøyde forståelsen som preger samtlige vestlige medier. Man opplever at man er i krig på den gode siden mot det onde. Det er bare det at slik opplever også russerne situasjonen.

Åpner man øynene for begge disse perspektivene får man et dybdesyn som ser akkurat det Bibelen viser oss, nemlig at hele – ikke bare en del av – men at hele verden ligger i det onde.

Ukraina – et annet perspektiv

I min forrige artikkel (Dagen 30.3) trakk jeg parallellen til en ekteskapskonflikt. Det er en kjensgjerning at dype sår fra ett parforhold dessverre lett overføres til neste. Vi ser dette også i den pågående debatten om Ukraina, hvordan erfaringene fra andre verdenskrig eller fra den kalde krigen nærmest som ved en ryggmarg-refleks overføres til dagens situasjon, og virker ødeleggende på virkelighetsforståelsen.

For er det virkelig en god analyse å hevde at Russland utgjør en trussel mot vår vestlige sivilisasjon? De klarte ikke engang å ta Kyiv...

Dessuten er jeg tvilende til om forskjellen er så stor mellom Russland og Ukraina når det gjelder demokrati og frihet. I alle fall er jeg usikker på at den er så markant at den kan rettferdiggjøre dagens blodbad.

Nazistiske grupperinger innen det ukrainske forsvaret skal være veldig innflytelsesrike. Videre forbød Zelenskijs nylig mange opposisjonspartier i Ukraina; han har forbudt bruken av mange minoritetsspråk, har sørget for at det i Ukraina er forbudt å kritisere nazisten Stepan Bandera, og forbyr alle voksne menn å forlate landet.

Menneskeheten besitter nå historiens mest destruktive våpen. Dette tilsier en usedvanlig godt utviklet moralsk og politisk dømmekraft hos både befolkning og ledere. Tragisk og ironisk nok befinner vi oss samtidig midt i et medielandskap som leker med noe så fundamentalt som vår sanseoppfattelse av virkelighet.

Det vokser nå også fram en massiv digital mobb som slår brutalt ned på enhver ytring som ikke beveger seg i takt, i form av sterke personangrep. Videre henvender den pågående informasjonskrigen seg til våre primitive følelser og får oss til å tenke at «en slik urett må hevnes, nå!»; og slik tenker man før man vet med sikkerhet hvem som utfører flest krigsforbrytelser.

Dessverre florerer det med falske nyheter fra begge sider. Videre stimulerer dagens mediesituasjon primitive impulser og polarisering. Jeg vil påstå at den største trusselen mot vår vestlige sivilisasjon ikke er ytre, militære fiender, men heller massemedier og kommunikasjonsmidler som framelsker det verste i mennesker.

Kameraets fokusering på tragiske enkelthendelser medfører at man mister forståelsen av helhetsbildet. Alt koker ned til at «Putin er ond. Gi Ukraina våpen».

Den pågående styrkeoppbyggingen langs Russlands grenser synes også som en umoden maktdemonstrasjon, og er vel ekstra unødvendig nå som landet har avslørt sin militære svakhet? Jo mer russerne føler seg presset opp i et hjørne, jo mer sannsynlig er det at de vil ty til de kraftigste våpnene.

Russerne har neppe noen militær eller politisk interesse av å skade sivilbefolkningen. Tvert imot. Ukrainere er deres broderfolk, sier de. Vestlige medier beretter at Russland, i sin naivitet, ville «redde» den ukrainske befolkningen. Og russerne vet selvfølgelig at bilder av overgrep mot sivile vil motivere Vesten til å sende enda flere våpen. Dette vet da også ukrainerne.

Man kan videre lett forestille seg forfølgelsen av potensielle svikere som pågår i et Ukraina med så mange russisktalende innbyggere. En annen sak er at soldater ofte benytter seg av skoler og sykehus som kamuflasje.

Dessuten bevæpnet myndighetene i Ukraina et stort antall sivile, og fratok dem derved automatisk den beskyttelse de har krav på i krig. Men uansett hva Russland måtte si om dette, eller om funn av kjemiske våpen og manipulerte bilder, så blir de ikke trodd. For de onde kan ikke snakke sant. Ferdig med det. Her praktiseres konspirasjonsteoretikernes logikk.

I en krig blir begge parter grusomme. Det er derfor om å gjøre å få stoppet denne konflikten, i alle fall om man ønsker å skåne sivilbefolkningen. Å gi Ukraina flere våpen vil bare føre til mer lidelse.

Jeg mener det er på sin plass å stille spørsmålet om dagens regime i Ukraina er verd et offer av så mye død og elendighet, og med en mulig atomkrig som endelig resultat. Tilsiktet eller ikke tilsiktet; USA fører nå en stedfortrederkrig gjennom Ukraina mot et Russland som gradvis blir tappet for blod.

Samtidig blir et avmagret Europa enda tettere knyttet opp mot USA. Russlands overføring av fysisk energi til Europa har holdt relasjonen i live, til tross for mange mentale og politiske spenninger. Dersom denne fysiske kontakten, strømmen av gass – opphører, oppstår det endelige bruddet, og Russland vil finne seg andre partnere. USA kan da få et haltende Europa enda tettere inn til sin side i sin kamp mot Kina.

Det er vanskelig å spå, spesielt om framtiden. Og spesielt er menneskenes begjær uforutsigbart. Dypest sett, under alle de fine ordene om frihet, demokrati, kjærlighet og toleranse, så er det nok den mørke understrømmen av begjær etter makt, materielle goder og seksuell utfoldelse som til slutt blir utslagsgivende.

Jeg er derfor temmelig overbevist om at den egentlige frontlinjen går et helt annet sted enn der de fleste tror. Men håpet – og vår bønn – er at Fredsfyrsten skal seire der ved denne fronten, over russere og ukrainere, og over oss alle.