Umulig å si ja til dødshjelp bare ut fra «selvbestemmelse»

Forskeren, forfatteren og politikeren Henrik Thune skrev 13. oktober en dypt personlig kronikk i Aftenposten om dødshjelp. Budskapet var at sønnen hans – som døde for et år siden av kreft – burde hatt mulighet til å «få medikamenter i en større dose» for slik å kunne avslutte livet på en kontrollert måte.

Siden har Aftenposten gitt plass for flere enn ti innlegg om temaet. Mange av disse har gitt god informasjon om avgjørende fakta.

Et svært viktig poeng er dette: Å tilby dødshjelp til absolutt alle som ønsker å dø – også unge mennesker som for eksempel har en kraftig depresjon – er det egentlig ingen som ønsker.

«Hvis dødshjelp skal være tillatt for noen, men ikke alle, må det kunne avgrenses, reguleres og kontrolleres på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Det er vanskelig å se hvilke kriterier som skal kunne kvalifisere noen, men ikke alle, for dødshjelp», skriver til sammen 52 leger og helsearbeidere i en kronikk i Aftenposten.

Det er en kronikk som alle politikere bør lese før de mener noe om denne krevende tematikken.

Påkaller medfølelse

Kronikken til Henrik Thune, som startet debatten, besto både av en sterk personlig historie og av flere argumenter.

Selve fortellingen om en ung mann på 24 år – som ønsker å ha muligheten til å ta sitt eget liv etter å ha fått tilbakefall av kreft etter en lang og tøff behandling – er det lite naturlig å møte med motargumenter. Den påkaller først og fremst medfølelse.

Men noen av argumentene til Henrik Thune, bør kunne diskuteres. Blant annet skiller han skarpt mellom dødshjelp og «retten til selvbestemt livsavslutning for mentalt friske pasienter med uhelbredelig dødelig sykdom». Det siste, mener Thune, er et spørsmål «uten de samme vanskelige dilemmaene».

I kronikken til de 52 legene og helsearbeiderne blir det derimot påpekt at fagmiljøet bruker «dødshjelp som samlebetegnelse for to måter å hjelpe en person til å dø på: Eutanasi innebærer at legen gir en dødelig injeksjon. Assistert selvmord innebærer at legen forskriver en resept på en dødelig dose som pasienten selv inntar».

Kriterier må utformes

Et sentralt poeng er at en lege – eventuelt en eller flere andre personer – må foreta en vurdering om den personen det gjelder oppfyller de nødvendige kriterier for enten å få en resept på en dødelig dose eller gis en dødelig injeksjon. Og disse kriteriene må myndighetene utforme.

Uansett er legen avgjørende. «Uten dødshjelperen, ingen dødshjelp», oppsummerer legen, og humanetikeren, Morten Horn i en viktig artikkel. Han påpeker også at det er en «skadelig myte» at det i Norge i dag utføres «skjult dødshjelp» ved hjelp av morfinpumper.

Det er svært få – om noen – som ønsker at norske myndigheter skal innføre et regelverk der dødshjelp, eller assistert selvmord, er tilgjengelig for hvem som helst. Også Henrik Thune forutsetter at det bare bør være mulig for dem med en «uhelbredelig dødelig sykdom».

Men som det fremgår av nevnte kronikk fra 52 leger og helsearbeidere er et slikt kriterium ikke så lett å avgrense tydelig. De påpeker at selv sykdommer som «kreft og ALS omfatter stort spenn i alvorlighet og lidelsestrykk». En rekke «mindre kjente diagnoser medfører like stor lidelse som disse».

Dessuten er det vanskelig for leger å fastslå med noenlunde sikkerhet hvor lenge et menneske vil leve med en alvorlig diagnose.

Utsettes for press

I tillegg presenteres utfordringen ved å forsikre seg om at pasienten har såkalt «samtykkekompetanse». Men det kan være vanskelig å måle, «særlig når det gjelder en så alvorlig avgjørelse». I tillegg kommer faren for at pasienten utsettes for ytre press.

Flere land har innført dødshjelp. Det er selvsagt relevant å se til de erfaringene som gjøres der. Mest skremmende, kanskje, er at ønsket om dødshjelp er økende. Det gjelder i Belgia og Nederland, i Oregon, USA, og i Canada som innførte dødshjelp i 2016.

Kort sagt er det mange gode grunner for å si nei til dødshjelp – i tillegg til å understreke, ut ifra kristen etikk, at menneskelivet er hellig og beskyttet av ordene: «Du skal ikke slå i hjel» (2. Mos 20,13; Matt 5,21).