Debatt
Umusikalsk teologi
Karl Andreas Jahr påpeker (i KS 5. april) med rette at vi bør være kritiske både til oss selv og andre.
Da forundrer det meg at han så raskt avfeier respekterte kristenledere (Carl Fredrik Wisløff og Øivind Andersen) som advarte mot den moderne (rocke-)musikken. Det var nok mange andre ledere som sa det samme.
Annonse
Men alt skal prøves på frukten. Har disse årtiene med høylytt rockemusikk og moderne sangtekster ført til vekkelse eller til tørketider i våre menigheter? Er folk i hopetall blitt frelst, helbredet og åndsdøpt i denne perioden? Er det flere eller færre folk på møtene nå enn for 20–30 år siden?
Altfor mange av de unge som vokste opp i menighetene har valgt å ikke fortsette der, samtidig som mange godt voksne – og en del yngre – ikke klarer å være med på møtene lenger fordi musikken er fysisk ubehagelig. Jeg snakker ikke om smak og behag, men lydvolumet er så høyt at det gjør vondt. Må lyden være så høy for å skjule det faktum at Den hellige ånd ikke er spesielt sterkt til stede? Tilber vi Jesus eller elektronikken?
En annen trist side ved rockemusikkens inntog i menighetene er at gamle sanger som proklamerte Bibelens budskap ble fortrengt av nye sanger. Noen av de nye er sikkert gode, men dessverre er tekstene ofte egosentriske, overfladiske og preget av subjektive følelser, der noen få ord blir gjentatt til det kjedsommelige. Dertil er de vanskelige å synge.
Nei, denne debatten er nok langt fra avsluttet!
