«Under Guds øyne»: Så alvorlig at vi ikke kan lukke øynene

Jeg har sett alle episodene av «Under Guds øyne». Jeg tror det er det beste jeg har sett til nå – av kritisk journalistikk, som setter søkelyset på usunt menighetsliv.

Når jeg skal fortelle om mine erfaringer fra menighetsliv, prøver jeg å være bevisst på å si at «dette er min historie» – min opplevelse av det som har skjedd. Derfor er det fristende å si, dette er «deres historie». For en historie har alltid mange sider, og vil alltid være sammensatt. Men det vi blir øyenvitner til her, er så alvorlig at vi ikke kan lukke øynene. Vi som er kristne, må si: «Dette er vår historie.» Selv om vi ikke har vært med på det, må vi forholde oss til det.

Her om dagen var jeg og min familie på fotballkamp. Det slår meg gang på gang, at det er alltid mye lettere å være tilskuer enn å være på banen. Det er lett å stå på avstand og si hvordan ting burde vært annerledes. Det er mye vanskeligere å «stå i det», og vite hvor du skal spille ballen. Men så skjer det noe som vi alle reagerer på, spillereglene brytes, og dommeren får det ikke med seg. Hva skjer da? Publikum buer. Og denne gangen har publikum rett.