Debatt
«Under Guds øyne»: Så alvorlig at vi ikke kan lukke øynene
Jeg har sett alle episodene av «Under Guds øyne». Jeg tror det er det beste jeg har sett til nå – av kritisk journalistikk, som setter søkelyset på usunt menighetsliv.
Når jeg skal fortelle om mine erfaringer fra menighetsliv, prøver jeg å være bevisst på å si at «dette er min historie» – min opplevelse av det som har skjedd. Derfor er det fristende å si, dette er «deres historie». For en historie har alltid mange sider, og vil alltid være sammensatt. Men det vi blir øyenvitner til her, er så alvorlig at vi ikke kan lukke øynene. Vi som er kristne, må si: «Dette er vår historie.» Selv om vi ikke har vært med på det, må vi forholde oss til det.
Annonse
Her om dagen var jeg og min familie på fotballkamp. Det slår meg gang på gang, at det er alltid mye lettere å være tilskuer enn å være på banen. Det er lett å stå på avstand og si hvordan ting burde vært annerledes. Det er mye vanskeligere å «stå i det», og vite hvor du skal spille ballen. Men så skjer det noe som vi alle reagerer på, spillereglene brytes, og dommeren får det ikke med seg. Hva skjer da? Publikum buer. Og denne gangen har publikum rett.
Når mennesker bryter spillereglene, så graverende at det får konsekvenser for andre menneskers liv, da må noen si ifra. Det er noe som skjer når vektskålen tipper. Når man på den ene siden har noen som er «sterke», og på den andre siden har noen som er «svake». Det er der ubalansen kommer inn, når noen mennesker får makt over andre menneskers liv.
Menighetsliv kan sammenlignes med familieliv. Som foreldre har vi «makt» over barna våre. Men det er en grunn til at vårt språk er blitt styrket med uttrykk som medbestemmelse og selvbestemmelse. Vi må lytte til barna våre. Og man kommer til et punkt hvor man som foreldre må slippe taket, og si: «Det bestemmer du selv.» Det motsatte vil være å umyndiggjøre barna våre. I dette programmet får vi møte mennesker som er blitt umyndiggjort. Mennesker som er blitt fratatt sin frihet. Hvor ble det av den frie viljen og friheten i Kristus?
Det finnes historier i vår bevegelse som vi i dag ville kalt for sosial kontroll.
Når jeg har sett på disse programmene, så har jeg speilet mitt eget liv. Jeg har vært leder i menighetsliv i mange år. I noen år var jeg pastor i en pinsemenighet, og før det var jeg ungdomspastor i flere år, i en rekke menigheter. Og da blir det naturlig å stille seg spørsmålet; har jeg gjort det samme?
Jeg har garantert gjort feil. For jeg er et menneske som gjør feil. I noen perioder har jeg vært sliten og reservert, i andre perioder vært overivrig og antakelig tatt meg til rette. Men har jeg manipulert noen på samme måte som vi ser i dette programmet? Det tror jeg ikke at jeg har gjort. Men jeg vet at jeg har såret noen mennesker langs veien, bevisst og ubevisst, og det er jeg lei meg for.
Sett fra en annen side, har jeg opplevd at mennesker har anklaget meg for å være for snill, og at jeg burde slått mer ned på synd, da jeg jobbet som ungdomspastor. Jeg burde vært mer radikal. Det kan være at jeg burde fokusert mer på moral og måtehold, men det har aldri vært min sterke side. Hvem er jeg til å si noe om det? Min tanke har hele tiden vært at ungdommer må få lov til å leve, og få rom nok til å finne sin personlighet og sin livsstil.
Men hva med den kristne livsstilen? Jeg tror at den ser forskjellig ut fra person til person. Jesu disipler kommer i mange former, om vi liker det eller ikke. Man kan ikke presse alle mennesker gjennom den samme formen.
Jeg husker jeg hadde med noen ungdommer på en kristen konferanse. Predikanten presset ungdommene til å bekjenne sine seksuelle synder. Jeg husker jeg reagerte kraftig på det. Noen av ungdommene syntes jeg var for liberal. Men for meg er det ikke synd å bli kjent med sin egen kropp. Seksualiteten trenger riktig nok noen gode rammer, men det er en annen sak.
Annonse
Når jeg ser tilbake på disse årene og ser på den menigheten vi er en del av, så oppleves det som kommer fram i programmet som sjokkerende. Dette er noe fremmed. Heldigvis har jeg ikke de samme erfaringene. Samtidig må vi være ærlige og si at vi gjenkjenner noe av dette. Det finnes historier i vår bevegelse som vi i dag ville kalt for sosial kontroll.
Noen av disse hendelsene og mekanismene vi møter i programmet kan nok skje i alle lag. Samtidig tenker jeg at jeg tilhører en form for kristendom hvor man anerkjenner mennesker som har et stort engasjement. Dette må vi våke over. Det er fint med ildsjeler, men det er farlig hvis det blir husbrann. Mennesker som brenner kan bli utbrente. Og flammende maktmennesker kan brenne andre. Alle hus bør ha en brannslukker – eller to – og det gjelder menighetslivet også.
Når jeg tenker meg om, så har jeg møtt noen maktmennesker i menighetslivet. Noen av dem har jeg stukket kjepper i hjulene for, og det er jeg i dag glad for.
