Underordning – av hensyn til de vantro

Vegge skriver at apostlenes formaning til underordning og lydighet, både mot vantro herrer og ektemenn (1 Tim 6,1), er motivert ut fra rent taktiske eller misjonsstrategiske hensyn, og derfor tidsbestemt. Det er talt inn i en tid med asymmetriske maktforhold, og målet er å ikke støte den allmenne oppfatning av hvordan en kvinne eller slave skulle oppføre seg.

Dagens misjonsledere er svært opptatt av hvordan verden oppfatter de kristne. Man kappes om å vise at man er en del av den samme kulturen og henger med i svingene når det skjer endringer. Men møter vi en slik misjonsstrategisk tankegang i Skriften? Det ville jo i sannhet være å holde kjød for sin arm og søke med verdslig og kjødelig taktikk å vinne verden ved å bli den lik.

De troende kvinner i aposteltiden var imidlertid ganske annerledes mot sine vantro menn enn det som var vanlig i kulturen. Det samme gjaldt slavene. Det var nettopp i deres annerledeshet vitnesbyrdet deres lå, ikke i at de fulgte tidens praksis og tilpasset seg den.

Vi leser om tre store slaveopprør i de to siste århundrene før Kristus, og vi leser om slaver, lik Onesimus, som rømmer fra sine herrer. Derfor var slaver som underordnet seg og gjengjeldte ondt med godt et mektig vitnesbyrd i samtiden, nettopp fordi det var i strid med det som var vanlig. Slik også med kvinnene som hadde vantro menn. Når mennene så kvinnenes rene ferd og gudsfrykt, opplevde de et hjerte, sinn og en ferd som var annerledes.

Den åndskraft og det vitnesbyrd som går ut fra et slikt liv er ganske annerledes enn alle taktiske misjonsstrategiske forsøk på å vinne verdens oppmerksomhet og interesse gjennom å tilpasse seg tiden! Den åndskraft som sprang ut av Josefs og Daniels liv var nettopp slik, og slik var det også med de første kristnes liv i etterfølgelse av Jesus i selvoppofrelse, lidelse og martyrdød.

Vi kan nok oppnå å vinne en viss oppmerksomhet fra verden gjennom våre misjonsstrategiske tiltak for å gjøre oss interessante og aktuelle, ikke minst ved å bli så lik verden som mulig, men noen kraft til omvendelse og nytt liv springer ikke ut av en slik konformitet. Tvert imot! Og det er langt fra noe ønske om å være konform med tidsånden som ligger bak apostlenes formaninger, selv om Vegge påstår det!

Verden undret seg over de kristne, nettopp fordi de levde så annerledes enn dem (1 Pet 4,1–4). Det var ikke en påtatt og utvendig annerledeshet, men en annen ferd, et annet sinn, en annen holdning (jf 1 Pet 3,3–6). Gjennom sitt liv vitnet både kristne kvinner og menn, frie og slaver, om at de hadde helliget Kristus som Herre i sine hjerter, og fulgte ham uansett hva det kostet av lidelse og urett.

Slik forsvarte de seg overfor en verden som nøye fulgte med dem og krevde dem til regnskap for det håp om evig liv de bekjente og som allerede bodde i dem (jf 1 Pet 3,14–17).

Kvinner og menn: Likhet i ære, ulikhet i funksjon

Vi kristne er og blir verdens bibel, som leses langt mer enn alle våre ord (jf 2 Kor 3,2). De første kristnes liv var et himmelliv allerede her på jorden, et vitnesbyrd om det liv de eide i håpet og troen, og det var ikke uten virkning på verden!

Søren Kierkegaard klaget i sin tid over at nytestamentlig kristendom ikke lenger er til. Det er dessverre enda mer sant i dag. Jeg skal avslutte med et lite utdrag fra en av hans korte epistler, lett fornorsket og modernisert: «Vær Piat – og Du skal see, alle Vanskeligheder forsvinde!»

«Det var en gang da 'mennesket' forholdt seg til seg selv i en uendelig forestilling om det å være en kristen. Han gjorde alvor av det å avdø, det å hate seg selv, det å lide for læren. Nå fant han livet så vanskelig, ja, så kvalfullt, at selv de mest hardføre nesten segnet under disse vanskelighetene. De krympet seg som ormer, og selv de mest ydmyke var ikke langt fra å fortvile. Og derfor, hva skulle alle vanskelighetene tjene til. Vær 'pjatt' – og du skal se at alle vanskeligheter forsvinner! (…) Forfalsk så i dypeste grunn Guds eller kristendommens betraktning av dette liv. La det være kjennetegnet på at veien er den rette, den Gud velbehagelige, at den (helt i strid med Guds ord) er lett – og du skal se, alle vanskeligheter forsvinner. Denne verden blir en herlig verden, herligere og behageligere og lettere for hvert århundre som det leves på denne måten. Og vær ganske usjenert. Tro meg, du behøver ikke unnse deg for noen, hele kompaniet er av samme art. Lovtalen er gjort ferdig for deg, lovtalen over din klokskap, lovtalen av de andre som ved å holde lovtale over deg – hvor klokt beregnet – holder lovtale over seg selv. De vil kun fordømme deg, hvis du ikke er: som de andre.»

Misjonssambandet og kvinner: Når «underordning» transformeres i lys av Kristus-erfaringen