Debatt
Underordning? Her må vi menn på banen, ja!
Takk til redaktør Kari Fure for tankevekkende kommentar i Dagen 1. juni. Og takk til Ingunn E. Ulfstein for klar tale i Vårt Land 22. mai, og som etterlyste oss menn som forsvarere av det likestilte kristne ekteskapet. Jeg står herved fram!
Ekteskapet er et samarbeid mellom to likeverdige personer. Bibelen holder fram idealet om gjensidig underordning (Ef 5,21), i den meningen å elske hverandre, ønske den andre det aller beste, løfte hverandre opp og fram, gi hverandre heder, ros og ære og heie på hverandre til å bli den personen Gud tenkte oss til.
Annonse
Hva så med den ensidige underordningen og mannens rolle som hode (1 Kor 11,2)? Jeg tror ingen av oss, verken mann eller kvinne, hadde hatt problemer med å ensidig underordne oss selveste Jesus, om vi var gift med ham. Da hadde vi visst at vi var i de beste hender 24/7.
Dessverre er det ingen mann som når Jesus til anklene engang. Vi er feilbarlige, selv om det kan være hardt for en mann å innrømme. Det å ta sitt ansvar som mann, blir derfor ikke å opptre som hode i familien, men heller erkjenne at ekteskapet er et lagspill, der mann og kone er 100 prosent likeverdige.
Her er det ingen som har blankofullmakt til å skjære gjennom ved uenighet. Her spiller vi på hverandres styrker og samarbeider om alt. Her erkjenner vi at vi er avhengige av hverandres klokskap og hverandres gudsrelasjon.
Det er ingen ektemann som har kommet så langt i helliggjørelsen (Rom 6,22) at de kan leve opp til idealet «liksom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den» (Ef 5,25). Jeg vil derfor ikke anbefale noen menn å gå inn i ekteskapet med tanken og bekjennelsen om å tilby ensidig underordning ut fra dette. Jeg vil heller ikke anbefale noen kvinne å ensidig underordne seg sin mann.
Det har vært nevnt mange «farer» med ensidig underordning i Dagen og Vårt Land de siste ukene. De må vi ta på alvor. Mennesker (spesielt menn) kan forandre seg, til og med til det verre. Det som så ut som en «perfekt mann» for en dame som skulle gifte seg som 20-åring, kan over tid utvikle seg til å bli en undertrykker. Hva da med løftet denne damen ga ved alteret om å underordne seg? Er det like lett å ta tak i de små hintene om at han utvikler seg i negativ retning når det er en skjevhet i maktbalansen fra starten av?
Hvor lett er det å «oppheve» pakten om underordning etter som årene går? Og hva med denne «hode-rollen»? Skal vi holde på den tanken, selv om livet, utviklingen og all fornuft taler til fordel for likestilte ekteskap? Det kan godt være at påbudet var hensiktsmessig i den situasjonen og tida Paulus levde. Kvinnens posisjon og muligheter var definert ut fra hvem ektemannen var. I dag er det heldigvis annerledes, og jeg kan ikke se det som noe annet enn et påbud gitt inn i en spesiell tid.
Og så dette med «frivillig underordning»: Hvor reell er denne frivilligheten for våre medsøstre som har blitt undervist om «Guds ordning for ekteskapet» i menigheten, bibelskoler og kvinnemøter opp gjennom årene? Jeg tror ikke det er lett å være den jenta i disse sammenhengene som høyt sier «jeg velger å ikke underordne meg»! Her ligger det mye skjult sosial kontroll som bakteppe. Og «alle» har vel lyst til å gjøre som Guds Ord sier?! Kirkesamfunn, pastorer og informasjonsledere har mye makt, fordi menighetsmedlemmene har lyst til å ha «de rette meningene».
Jeg og kona var bare 20 år da vi giftet oss. Nå har vi vært lykkelig gift i 28 år (snikskryt). Heldigvis giftet jeg meg med en klok og reflektert dame, og i samarbeid og kjærlighet klarte vi å finne ut av hvordan vi skulle leve og vokse sammen, med gjensidig underordning. Være ærlige med hverandre og snakke med hverandre om alt. Det har vært perioder der vi har måttet løfte hverandre og alltid med likeverd og gjensidig respekt i bunn.
Annonse
En må aldri glemme at livet går opp og ned, og livet tar ofte vendinger som krever et samarbeid på et plan som henter ut det beste av begge partene. Vi har slett ikke hatt behov for å definere at en av oss skulle være åndelig leder i familien. Vi er alle «konger og prester...» (1 Pet 2,9), og vi kan anbefale den veien.
Jeg tror at en viktig grunn til at menn i lavkirkelige sammenhenger ikke høyt har forsvart det likestilte ekteskapet, er frykten for å bli stemplet som lite bibeltro/liberal. Og det stempelet er jo som «styggen sjøl»! Jeg kjenner menn som, når de blir presset, sier at de mener det de engang har lært, at konene skal underordne seg mannen. Men de har slett ikke snakket om dette med sin kone eller har tenkt gjennom hva dette innebærer i praksis. Det er for disse en bibelsk sannhet uten praktisk betydning, men de har i alle fall «de rette meningene» for sammenhengen de går i. Men hvordan tolke disse tekstene om mannen som hode og ensidig underordning i dag?
Vår tolkning av dette og alle spørsmål i Bibelen, er farget av vårt bibelsyn. Innen konservativt bibelsyn er det en anerkjent måte å tolke Bibelen på, at en skiller mellom lære- (bekjennelsesspørsmål) og ordningsspørsmål. Læren er urokkelig, og vi snakker da om sannheter som frelse, nåde, synd og dom. Ordningene derimot, må tilpasses den aktuelle situasjonen. Dersom ordningene står i veien for evangeliet, kan de ikke ha noen autoritativ kraft i dag.
Det er også viktig å lese Bibelen med en tilnærming der en tolker bibeltekster som tar opp ordningsspørsmål i lys av Bibelens samlede budskap. Ordningsspørsmålene faller altså ikke under bekjennelsesspørsmål. Disse spørsmålene omhandler hvordan familiene, samfunnet og menigheten innordnet seg. Vi snakker her om det vi kan kalle «særegenheter» på Bibelens tid.
Vi kan anta at Paulus ville vært langt mer radikal om kvinnens rolle i ekteskapet i dag enn det som var samfunnsmessig mulig og strategisk sett tjenlig i hans samtid. En kan nemlig ikke se bort fra hvor liten plass/makt kvinnene hadde i samfunnet for 2.000 år siden.
Min konklusjon er at du kan forfekte det likestilte ekteskapet, med gjensidig underordning, og samtidig kalle deg en konservativ kristen. For evangeliets skyld.
