Underordning – hva er det?

Etter Sofie Brauts intervju i Vårt Land, der hun forteller om underordning i eget ekteskap, har det haglet motreaksjoner mot tenkningen hun representerer. Braut svarer selv ryddig og klart på innvendingene hun blir møtt med (Vårt Land 18. og 23.05).

Motinnleggene hviler alle på en bestemt forutsetning: Paulus’ ord om dette er tidsbetingede (privat)meninger. Derfor står det oss fritt i vår opplyste tid å distansere oss fra apostlenes autoritet.

Konsekvensene ser en i dagens kirkevirkelighet: Når apostlenes veiledning reduseres til speilbilder av samtidens kultur, anser en ikke lenger apostlenes ord som Guds ord.

Da blir det opp til oss å avgjøre hva som er forpliktende i apostlenes lære, og hva som ikke er det. Dette åpner opp for vilkårlighet i forhold til apostlenes budskap.

Det er en kilde til undring at disse som så frimodig hevder at apostlene er bundet av sin tids forestillinger, i liten grad reiser det selvkritiske spørsmål om i hvilken grad vi selv er bundet av vår tids kultur og forestillinger.

Det tør være klart at en kristenhet som er så opptatt av å tilpasse seg samtidens politiske korrekthet, må finne det opportunt å legitimere dette ved å hevde at apostlene gjorde det samme.

Når en leser NT i lys av moderne feministisk og marxistisk maktanalyse, mister en imidlertid muligheten til å forstå Paulus på hans egne premisser.

Fundamentalt for apostlenes budskap er at med Jesu soningsdød har en ny æon (Store norske leksikon: tidsrom av meget lang varighet, red. anm.) brutt inn. Den gamle tidsalder er behersket av synd, død og djevel.

Motsetningen formulerer Jesus slik: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36). I Guds rike gjelder en annen lovmessighet enn i den gamle tidsalder: Jesus snur dermed opp-ned på våre forestillinger.

En rekke sentrale begreper i NT kan ikke uten videre forstås på bakgrunn av samtidskulturen. NT bruker riktignok ord og begreper fra samtidens språk, men fyller dem med et innhold som er bestemt av den nye æon. En viktig forestilling Jesus angriper, er våre tanker om makt.

Det som definerer Guds rike og den nye æon, er Jesu kors: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til løsepenge for mange» (Matt 20,28).

Når Kristi menighet underordner seg Kristus, er dette ikke fordi han kom med maktkrav om underkastelse. Maktbruk, vold og tvang er vesensfremmed for Kristi rike.

Når Kristi menighet underordner seg Jesus, er det i takk for kjærlighetens selvhengivelse som han har vist til frelse for syndere. Dette definerer underordningsbegrepet i NT.

Derfor får mannen beskjed fra Herrens apostel: «Dere menn, elsk deres hustruer likesom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den» (Ef 5,25). Mannlig maktbruk, vold og tvang er dermed noe skal være totalt fremmed i et kristent ekteskap.

Mannen er kvinnens hode i kraft av at han ofrer sitt liv likesom Kristus. Tilsvarende skjer hustruens underordning ikke for å tilfredsstille mannlige maktkrav, men i kjærlighetens hengivelse.

Dette henger sammen med syndsforståelsen i NT: Egoismen hos det falne menneske ytrer seg ofte som selvhevdelse på andres bekostning.

Selvhevdelsen vil herske, ikke tjene. Trangen til selvhevdelse korsfestes ved ordet om at mannen skal gi sitt liv likesom Kristus, og ved at kvinnen skal underordne seg som kirken under Kristus.

Slik fris ekteskapet fra å være en arena for maktkamp for i stedet å bli et hjem for selvoppofrende tjeneste. Det bibelske kjærlighetsbegrepet er innholdsbestemt av offeret, av korset: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner» (Joh 15,13).

Begrepet «orden» eller «ordning» (gr. taxis) er her sentralt. Det henger sammen med skapelsen: Gud har gitt skaperordninger for at menneskelig samliv skal fungere etter hans vilje.

Begrepet «underordne» – gresk hypotasso – er avledet av begrepet «taxis», og betyr å gå inn under den ordning som er gitt av Gud. I dette ligger stor velsignelse gjemt, likesom stor ulykke er konsekvensen av opprør mot Guds ordninger.

Dette er ingen hindring for evangeliet. Men å undergrave den myndighet Herrens apostler har fått av Jesus (Luk 10,16), er i sannhet en hindring for evangeliet!

Til sist bør det også påpekes at det knapt finnes én tekst i Bibelen som ikke er blitt misbrukt. Så også med hustavlene. Men misbruk av bibeltekster skal ikke forhindre den rette bruk av tekstene. Men skal en bruke tekstene rett, må en også forstå dem rett!