Underordning – ikke ideologi, men teologi

De siste ukers debatt om underordning i den kristne pressen har vekket mye engasjement. Til vanlig styrer jeg lett unna teologiske innlegg om et tema, hvis jeg vet vedkommende har et lavt syn på Skriften – ettersom premisset for samtalen da vil være fra to ulike verdener.

Men denne gangen kunne jeg ikke la være, ettersom flere personer, som ellers vil kalle seg bibeltro, fungerer som kristne ledere og som i stor grad tilhører samme del av kirkelandskapet som meg selv – så tilsynelatende lett avskriver konens underordning i det kristne ekteskapet. Dette har både overrasket og gjort meg trist. Særlig til disse mine venner, rettes denne teksten.

Først en replikk til noen av argumentene til dem som avskriver underordning for dagens ekteskap. Et av de mest gjentakende argumentene er at det har funnet sted mye usunt og rett fram forferdelig i ulike samliv i navnet av «underordning».

Dette har ingen klassisk kristen som jeg vet om, noe behov for å fornekte, tvert imot deler vi denne sorgen over den dype urett som mange kvinner har blitt utsatt for. Men svaret i møte med feil bruk av en ordning, kan jo ikke være ingen bruk, men selvsagt rett bruk.

Vi kristne forlater ikke ekteskapets ordning siden noen har levd i dårlige ekteskap, tvert imot søker vi å løfte opp idealet for den gode samlivsformen. Så feil bruk er på ingen måte et argument mot rett bruk – heller burde det tjene til motivasjon for den riktige anvendelsen.

Et annet argument har vært at man gjerne har forsøkt å underordne seg mannen sin, men man har ikke klart det – ergo kan dette ikke være gjeldende i dag. Denne tankegangen faller på sin egen urimelighet i møte med den kristne læren.

Den lutherske kristendommen i Norge hadde i generasjoner plantet ordparet «lov og evangelium» inn i de fleste sinn i landet. Med dette menes at loven – alle Guds påbud og forbud – er gode for oss, men vi klarer ikke å etterleve dem i egen kraft, derfor trenger vi evangeliets nåde for tilgivelse, men også dets kraft til å leve et hellig liv i tråd med Guds gode vilje for oss.

På samme måte fjerner man ikke morallovens forbud mot å lyve, siden man iblant taler usant. Nei, loven minner oss om idealet vi skal søke å følge, dog selv om vi ikke alltid klarer det.

Underordning? Her må vi menn på banen, ja!

Nært forbundet med denne tankegangen er innvendingen om at man ikke vet hvordan underordning skal se ut i praksis i vår samtid, derfor må man forlate formaningen. Men dette er jo ikke en disippels holdning!

Hvis Guds ord løfter opp et tidløst prinsipp, men vi strever med hvordan praksisen ser ut i dag, er svaret selvsagt ikke å forlate prinsippet, men å be, reflektere, samtale og søke å finne visdom til hvordan lydighet ser ut på dette området i dag.

Videre er en av de underliggende holdningene i flere argument at underordning = undertrykkelse, og man tar gjerne utgangspunkt i ordbokens definisjon av begrepet underordning. Men ved å gjøre dette – da i de fleste tilfeller ubevisst – så avslører man at det ikke er den Kristusdefinerte forståelsen av begrepet som er gjeldende, men sekulær filosofi sentrert rundt maktkamp mellom klasser og kjønn.

Tankegodset til Nietzsche, Foucault og Derrida preger oss da mer enn ordene til Jesus, apostlene og søndagenes prekener. Vi kommer til bibeltekstene med briller som de aldri var ment å leses med, og selvsagt blir svarene helt feilaktige. Vi tenker ideologisk før teologisk. Det er skremmende!

Underordne dere hverandre

Og nettopp dette har vært savnet i samtalen som har funnet sted – den teologiske refleksjonen, man har heller argumentert ut ifra psykologi og sosiologi. Vel kan andre fagfelt opplyse samtalen som sekundære kilder, men som pastorer og ledere er jo Bibelens ord den primære kilden som burde være rettesnor for alt liv og lære – alt annet kan hvert fall ikke påberope seg å være kristen veiledning og lederskap.

De gangene bibelteksten har blitt anvendt, sies det gjerne at man står for «en gjensidig underordning», da i kontrast til kvinners ensidige underordning, med henvisning til Efeserbrevets femte kapittel. Men en slik argumentasjon er bare smertelig å lese, for det avslører en helt åpenbar vilkårlig og lettfattelig tilnærming til avsnittet, ettersom det ene ikke utelukker det andre.

Tvert imot utdyper Paulus det generelle påbudet med den spesielle presiseringen til konene. Samt holder man gjerne fast på mannens påbud om å elske sin hustru, men i møte med ordet til kvinnen trekker man «kulturkortet».

Når man i tillegg går tydelig ut på ulike plattformer for å avkrefte praksisen om kvinnens underordning i den kristne sammenhengen man representerer, henter man selvsagt lavthengende frukt i møte med eget omdømme i storsamfunnet, som på sin side for lengst anser dette som en arkaisk holdning.

Eg har prøvd å underordne meg. Eg fekk det ikkje til

Men jeg frykter at rekylen i egen kirkelig sammenheng er mer skadelig enn å bli uglesett av samfunnet – ettersom man nærer et svakt bibelsyn i egne rekker som vil rokke ved selve fundamentet for ens kristne sammenheng i framtiden.

Men hva kan så sies inn mot Det nye testamentets ord om underordning i det kristne ekteskapet? Med bakgrunn i bibelteksten fra Efeserbrevet, er det tydelig at Paulus ikke bare lirer av seg tradisjonelle ordninger fra sin samtid uten å reflektere noe særlig over det.

Tvert imot har han brukt brevets første halvdel på å male ut evangeliets store rikdom, og i den siste delen er det store ordet «derfor» – på bakgrunn av hva Gud har gjort for oss, skal livene våres se følgende ut – han beskriver den kristens liv i respons på evangeliets nåde.

Ja, rett før de ekteskapelige påbudene, ber ham dem om å bli «fylt av Ånden», med andre ord er dette beskrivende for det gjenfødte mennesket som har fått loven skrevet på sitt hjerte og søker å leve i tråd med Guds gode vilje.

Bibelsk underordning – en duft av himmelen

Paulus begynner med den gjensidige underordningen, før han så konkretiserer det for hustruene med en henvisning til skaperordning, deretter ordet til mannen om å elske konen som Kristus elsket og ofret seg for menigheten.

Men hva betyr det å være hode og å underordne seg, da sett med Jesus og ikke kjønnskampens briller? Jo, Jesus sier:

«Dere vet at de som regnes som herskere over folkeslagene, har fullt herredømme over dem, og deres mektige menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener … For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,42ff).

Jesus definerer dermed lederskap som tjenerskap. I sterk kontrast til dominerende og undertrykkende lederskap – som vi alle forkaster! Ja, faktisk er mannens ideal Jesu selvoppofrende kjærlighet inntil døden.

Vel vitende om at Jesus alltid inviterte, men aldri kontrollerte mennesker – så er jo mannens lederskap i familien givende og ikke krevende, tjenende og ikke truende.

Ordet underordning bærer forståelig med seg negative assosiasjoner, og teologen John Stott bruker ordet «ansvar» for å beskrive mannens funksjon og kvinnens privilegium av å kunne få bli elsket og tjent av en mann som tar ansvar i samliv, familie og hjem.

Paulus argumenterer også ut ifra forståelsen om skaperordninger i avsnittet: mannen er kvinnens hode og Kristus er menighetens hode. Man kan ikke fjerne første del, men holde fast på at Kristus er menighetens hode – det ville vært eksegetisk akrobatikk som hopper salto over sammenhengen.

Flere har etterspurt hvordan underordning ser ut i praksis, noe som er et viktig og naturlig spørsmål, hvor svaret tror jeg finnes i oppsummeringen av avsnittet. Der sier Paulus: «Men hver enkelt av dere skal elske sin egen kone som seg selv, og kona skal se til at hun har ærefrykt for sin ektemann» (Ef 5,33).

Mannens påbud er å elske og kvinnens er å ha ærefrykt, som kanskje best oversettes i dag med respekt. Jeg viser kjærlighet til min kone på en mengde måter, men jeg får ikke en detaljert instruks på at jeg må «male huset», «smøre matpakken til barna», «skrive oppmuntringslapper på speilet» og så videre for å kunne bevise at jeg elsker henne.

På samme måte bommer vi når vi skal prøve å definere på detaljnivå hva underordning for konen ser ut som. Paulus er så vis at han løfter opp en holdning om å elske og å ha ærefrykt, som når rett plantet i våre hjerter vil lede til en mengde handlinger tilpasset den unike mann og kvinne som utgjør det kristne ekteskapet.

I Den lille katekismen gir Martin Luther et vist pastoralt råd når han har undervist om hustavlene, han oppsummerer: «Når hver sitt gudsord lære vil, da står det godt i huset til».

Ektemennene skal da lese og leve formaningen til seg selv, og konene lese ordet til dem – ettersom vi ikke skal passe på den andres etterlevelse, men vi lever og står ansvarlig for han som er det øverste hodet – Kristus.

Dette «store mysteriet» som Paulus kaller det, er så vakkert at det fortjener å bli lest i lys av Kristus og ikke franske filosofer!