Underordning: Måtte spørre mannen om hun fikk bli med til søsteren – han sa nei

Jeg har fulgt med på debatten om kvinner, menn, underordning og ymist anna.

Jeg vet om et sted der underordning virkelig fungerer. Der mannen bestemmer i heimen, både på egne og konas vegne, og der kvinnen adlyder. Etter det jeg har lest i det siste, tilsynelatende den perfekte tilstanden også for noen menn her i Norge.

Jeg har bodd sammen med beduiner i ørkenen i Sør-Jordan i til sammen nærmere to år.

En gang da jeg skulle kjøre og besøke søsteren til Maryam (ikke hennes egentlige navn), kjørte jeg innom henne og spurte om hun ville bli med. Vi hadde vært der sammen flere ganger tidligere. Hun sa hun ville spørre mannen sin først. Hun gikk dit han satt, og noen sekunder senere kom hun tilbake og sa: «Han sa nei.»

Hun var underordnet mannen sin.

Kvinnens underordning i ekteskapet

Da jeg først kom til dette samfunnet og ble vitne til flere slike episoder, tenkte jeg; dette er kulturen deres. Så lenge de aksepterer at dette er deres kultur og føler at det er riktig, hvem er jeg som skal fortelle dem noe annet?

Så kom dagen da jeg arrangerte Kvinnedagssamling i den største landsbyen av de fem som ligger som en krans rundt Wadi Rum-ørkenen. Den første av sitt slag. Kvinner kom fra flere av landsbyene, også Maryam. Hun fikk lov av ham å komme, forutsatt at han kjørte henne helt fram. Da mikrofonen gikk på rundgang mellom kvinnene i den siste delen av samlingen, var det flere som fortalte hvor vanskelig det var for dem at de sjeldent fikk lov av mennene sine å forlate hjemmet.

Samtidig satt det her mange ressurssterke og kreative kvinner som for eksempel ønsket å delta i kvinneforeningen i landsbyen, men som ikke fikk lov av mennene sine.

Da jeg kjørte Maryam hjem etterpå, var ansiktet hennes dekket til, da hun kunne risikere at en fremmed mann fikk øye på henne. Hun fortalte hvor lykkelig hun var over å ha få vært med på denne samlingen og få møte andre kvinner. Hun begynte å gråte og løftet sløret og viste meg flommen av tårer som rant nedover ansiktet hennes. Hun fortalte at dette var første gang i hele hennes ekteskap på 17 år, at hun hadde fått lov til å være sammen med andre kvinner sosialt. Hun lengtet etter frihet.

Jo lenger jeg oppholdt meg sammen med disse menneskene som jeg er blitt så glad i, og jo mer jeg fikk se av sorg og savn hos oppegående, sterke kvinner, deres trang til å utforske verden rundt seg og bidra til lokalsamfunnet, kjente jeg også på en smerte og sorg som tæret på.

Men sett fra mannens side, altså den perfekte underordningen.

Bibelsk underordning – en duft av himmelen

Så langt jeg kan forstå, må årsaken til at kvinnen skal underordne seg mannen og gjøre som han sier, være at hun anses for å være i mindre stand enn ham til å ta fornuftige avgjørelser. For de som hevder at det ikke holder å «underordne seg hverandre», har ikke kvinnen en gang noe å bidra med til et likeverdig partnerskap der de sammen blir enige om valg som omfatter dem begge.

Så det er underordning en del norske menn også vil ha? Er det altså slike forhold som jeg beskriver som er det ideelle parforholdet? Der kvinnen behandles som et barn som mannen må bestemme for?

Nei, for all del, innvendes det kanskje. Dette er å gå for langt!

Så hva slags underordning er det snakk om, da? Hvor går grensen? Og hvem skal angi den grenseoppgangen?

Det kunne være interessant å få svar på dette fra menn som fronter at kvinnen skal underordne seg mannen.