Undring og tilflukt
Om man følger den offentlige kirkelige debatten her i landet, kan man iblant få inntrykk av at konservativ er noe man er for en tid. Inntil man kommer på bedre tanker.
Klippe, du som brast for meg, la meg skjule meg i deg, la det vann og blod som går, fra din sides åpne sår, rense meg i nådens pakt, fra all syndens skyld og makt.
Om man følger den offentlige kirkelige debatten her i landet, kan man iblant få inntrykk av at konservativ er noe man er for en tid. Inntil man kommer på bedre tanker. Å være konservativ er nærmest det samme som å være gammelmodig. Eller utviklingsskeptisk. Og noen ganger ser det ærlig talt ut for at dette er en ganske riktig beskrivelse.
Annonse
Men slett ikke alltid. I sommer var det Norsk Luthersk Misjonssamband som ved flere anledninger måtte tåle en del tyn. Først var det avlysningen av den planlagte Solveig Slettahjell-konserten. Så var det talen til prest Eirik Nyfeldt Bø under et ungdomsmøte på generalforsamlingen. Misjonens ledelse rykket ut og korrigerte, og talen ble fjernet fra nettsidene. I løpet av sommeren kom også sakene om NLMs verdidokument knyttet særlig til Tryggheim skoler, og senere også delvis NLM-eide NLA Høgskolen som har sitt eget verdidokument.
Da jeg gikk rundt blant delegatene i Randaberg arena i juli, kjente jeg først og fremst på glede over den standhaftigheten Misjonssambandet viste. Man kan selvsagt diskutere enkeltheter og konkrete tilfeller. Men norsk kristenhet har virkelig ikke for mange som våger å holde fast ved begrunnede og alternative oppfatninger som går imot den ganske uniforme kirkelige strømmen på vei mot liberalisering og sekularisering.
LES: – Fattige blir rammet når pengestøtten forsvinner
Samtidig tror jeg Eirik Nyfeldt Bø har rett i at det han kalte «undringsrommet» er for lite. Det gjelder slett ikke bare i NLM. Jeg tror ikke en gang det er der det gjelder mest. Selv har jeg min bakgrunn i bedehusbevegelsen og senere i frikirkeligheten. Begge disse bevegelsene har vokst frem ved siden av Den norske kirke, og delvis i kontrast til denne. Det fantes gode grunner for at begge disse bevegelsene oppstod. Og vi har grunn til å være takknemlige for alt det verdifulle de har tilført både norsk kristenhet og det norske samfunnet for øvrig.
Men med en dominerende statskirke som premissleverandør har disse bevegelsene i noen grad også fungert som opposisjonsbevegelser. Og det kan være en utfordrende tilværelse. Det ser vi stadig i politikkens verden. Blant annet kan det være fristende å bli mer høyrøstet enn godt er, direkte eller billedlig forstått, for om mulig å nå frem med det man vil formidle.
I et slikt scenario kan avvik oppleves ubehagelig. Vanskelige spørsmål eller innvendinger som bryter med etablert konsensus er ikke nødvendigvis enkle. Og selvsagt er det ikke noe alternativ å relativisere teologien. Men det er samtidig ikke noe nytt at mennesker noen ganger opplever det krevende å forholde seg til Gud. Bibelen er full av eksempler på dette. Jeg er redd for at vi noen ganger blir så opptatt av tydelighet at vi later som om vi er frommere enn menneskene vi møter i Guds ord. Hvis de direkte eller indirekte utstøtelsesmekanismene fører til at oppriktige mennesker ikke klarer å tilhøre våre kristne fellesskap, er det en stor utfordring.
Noe av det mest smertefulle jeg forholder meg til, er historiene til mennesker som har forlatt det kristne miljøet de var en del av. Det skyldes som regel ikke at de slutter med å tro på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Noen ganger skyldes det at de får problemer med andre sider ved kristen tro. Andre ganger kan det være mer private eller sosiale grunner. Men ofte er dette smertefulle prosesser. Og de som står rundt vet ikke alltid hvordan de skal gripe situasjonen an. De vil gjerne respektere de personene det gjelder, men er samtidig så glade i dem at de også gjerne vil få snakke ordentlig med dem. Men så går tiden, og avstanden blir større. Etter hvert har avstanden blitt så stor at veien tilbake synes nærmest uoverstigelig.
«Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår herre. (...) korsfestet, død og begravet, (...), stod opp fra de døde tredje dag.» Dette står heldigvis ved lag. Og det er ikke slik at man enten må legge selv den sunne konservatismen på hyllen, eller så må man erkjenne at man tror mot bedre vitende. Jeg håper at både Misjonssambandet og andre våger å ta vare på frimodigheten. Ydmykt, og med en erkjennelse av at frimodighet ikke er det samme som skråsikkerhet. Vi står i en komplisert brytningstid i norsk kristenhet, og løsningen er ikke å gi opp. Tvert imot.
Annonse
Ved hvert flyktigåndedrag,og når jeg skal dø en dag,når til ukjent land jeg gårnår jeg for din domstol står,klippe du som brast for meg,la meg skjule meg i deg.
Man kan få inntrykk av at konservativ er noe man er for en tid. Inntil man kommer på bedre tanker.
