Ung jord, istider og spottere
Per Bergene Holm hevder at syndefallet og flommen har ført til så gjennomgripende endringer i naturen at dagens vitenskap ikke kan uttale seg om det som skjedde før den tid, skriver Ingolf Kanestrøm.
I Dagen 20. mai gir Per Bergene Holm sin støtte til den ung-jord-tenkningen som kommer til uttrykk i boka «Skapelse og/eller evolusjon - Hva sier Bibelen?».
Han mener at vitenskapsmenn som lærer at det har vært flere istider, har låst seg til et vitenskapelig paradigme som strider mot Skriftens vitnesbyrd.
Mens det blant forskere i dag er bred enighet om at den siste istiden ble slutt for cirka 11.000 år siden, lærer boka at det bare har vært én istid som varte i cirka 700 år for mindre enn 4000 år siden.
Bergene Holm forsvarer dette: «Hvorfor det anses som mindre holdbart å gjøre seg tanker, for eksempel om én istid etter vannflommen, ut fra Skriftens ord, enn å lage teorier om en rekke istider på basis av kun naturlige sykluser, forstår jeg ikke». Her står to trosposisjoner mot hverandre, skriver han.
Som bibelsk grunnlag for sin alternative istid-bestemmelse viser boka til Jobs bok. Job bodde antagelig i Midt-Østen omtrent på Abrahams tid eller litt før, altså litt etter flommen, kan vi lese.
Som eneste grunnlag for å fastslå at det var en istid i Jobs levetid, siteres bibelordet: «Hvilket morsliv er vel isen gått fram fra, og himmelens rim - hvem har født det? Vannet blir hårdt som stein, og havets overflate stivner» (Job 38,29f).
Til dette vil jeg si: Dette verset er en del av en tale der Herren beskriver sin allmakt for Job. Is og rim er ikke noe ukjent i Midt-Østen. Istid betyr at store områder er lagt under tykk is i lang tid.
Intet i verset tyder på at det her er tale om en istid. Å trekke naturvitenskapelige slutninger på så spinkelt grunnlag, er ikke holdbart.
Den som gjør det, har etter mitt syn ikke krav på troverdighet. Å gjøre Bibelen til lærebok i naturvitenskap på denne måten har ikke vært vanlig blant bibeltro teologer i Norge.
Bokas forfattere er meget klar i sin dom over forskere som ikke deler deres syn på istiden (s.140). De har et «uniformalistisk verdensbilde» og er «spottere».
Denne dommen følges av sitat fra 2. Pet. 3:3: «Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse».
Her har jeg bare tatt for meg bokas påstander om istiden, som Bergene Holm støtter. Boka inneholdere en rekke andre uholdbare påstander om naturen.
På side 160 i boka skriver forfatterne: «Vår posisjon er at Guds Ord er helt tydelig på de tingene denne boken beskriver. En del bruker menneskelig rasjonalitet til å tilsidesette og tolke vekk det Gud så tydelig har sagt oss på tross av at Hans Ord advarer oss mot nettopp dette.
Det er en åndskamp også på det vitenskapelige plan. Å glemme dette er naivt». Bokas forfattere gir inntrykk av at vi som ikke kan slutte oss til deres påstander om naturen, er spottere som deltar på feil side i åndskampen. De bør overveie å beklage dette.
Per Bergene Holm hevder at syndefallet og flommen har ført til så gjennomgripende endringer i naturen at dagens vitenskap ikke kan uttale seg om det som skjedde før den tid.
Men selv vet han mye nok om dette til å plassere dagens vitenskap som upålitelig. Samtidig plasserer han seg selv innenfor et selvkonstruert paradigme som hever ham over all kritikk. Jeg tror ikke han imponerer mange ved dette.
La meg ellers føye til at jeg er overrasket over at Johannes Kleppa i sin anmeldelse Dagen 5. mai omtalte boka til Jogeir Lianes, Andreas Årikstad og Johan Samuel Årikstad-Nielsen som en «glimrende bok», og at han i sin kronikk 16. mai langt på vei støtter forfatternes ung-jord-tenkning.