UNRWA – en aktivistisk og destruktiv aktør?

Da vi kjørte gjennom en bydel i Damaskus, fortalte en av mine syriske venner at det i hovedsak var palestinere som bodde der. Det var ikke noe spesielt ved dette. Bare en opplysning, slik som da vi senere passert presidentpalasset der Bashar al-Assad bor.

I Yarmouk var det liv og røre, travle mennesker og helt vanlige bygninger og gater. Det bodde mange palestinere der, men ellers var det ikke noen forskjell på Yarmouk og andre bydeler.

Beleiringen

Dette var i desember 2010. Noen måneder senere i byen Daraa, helt i sør, ble en gruppe skoleungdommer arrestert fordi de hadde skrevet politiske slagord på en vegg. De ble brutalt torturert. Foreldre og andre protesterte kraftig, og det brøt ut uroligheter. Disse spredte seg. Slik startet borgerkrigen i Syria som skulle kreve mellom 350.000 og 500.000 menneskeliv.

Et år ut i konflikten ble Yarmouk først angrepet av regjeringsstyrkene og senere av IS. Beleiringen og kampene ført til alvorlig mangel på mat og medisiner, og mer enn 200 døde av sult mens flere hundre ble drept i kampene.

Ellers er Yarmouk for så vidt typisk. Palestinere bor og lever stort sett vanlige liv i ulike byer og landsbyer i Syria, Libanon, Jordan og på Vestbredden. Disse er som andre byer og landsbyer i Midtøsten.

Det som skiller dem fra andre er at de alle har status som ‘flyktningleirer’ der det bor andre-, tredje- og fjerde-generasjon palestinere – og som slik blir født som «flyktninger».

Ulikt absolutt alle andre flyktninger og grupper av flyktninger i hele verden har FN gjennom UNRWA på denne måten gitt palestinerne en særstatus som ‘evige’ flyktninger.

En underlig skapning

FN opprettet UNRWA for å gi nødhjelp og utviklingsprogrammer til palestinske flyktninger som mistet hjem og levebrød som følge av krigen i 1948. UNRWA gir matvarehjelp og sørger for husly, helsetilbud og utdanning.

Organisasjonen er unik i FN-sammenheng. Ved ulike flyktningkriser og nødhjelpssituasjoner verden over har FN gjennom etablerte underorganisasjoner som vi kjenner som UNHCR, NICEF, WFP, UNDP, UNFPA, OCHA. Disse er spesialisert innen hver sine felt og går massivt inn i ulike kriser.

UNRWA er slik sett en underlig skapning i FN-systemet. Ingen andre kriser har fått sin egen nødhjelpsorganisasjon av FN, og den ser ut til – slik palestinerens flyktningstatus- å være sikret «evig liv».

De første par tiårene var UNRWA det som organisasjonen var ment å være – en nødhjelps- og flyktninghjelporganisasjon. Etter hvert burde tiden vært inne for å avvikle den.

Men utover på seksti- og syttitallet, da studenter og venstresiden i vest ble stadig mer radikale, og imperialisme og tredjeverdenisme dominerte aktivismen stadig mer, ble palestinernes situasjon det viktigste symbolet der de to, tredje verden og imperialisme, gikk opp i en høyre enhet. Lille Satan, altså Israel, var den kyniske undertrykkeren som ble støttet av Store Satan, imperialisten USA. Og ofrene for alt dette var altså den palestinske befolkningen.

Radikalisert

Slik fikk UNRWA, som jo var den «gode hjelperen», en ny og viktig rolle. Ja, ikke av eierne, som er FN, eller av verdenssamfunnet, men av den stadig mer radikale studentbevegelsen og venstresiden – særlig i Vest-Europa.

Slik ble også UNRWA radikalisert. Idealister fra de samme miljøene strømmet til, noen som frivillige – andre som ansatte.

En viktig strategi var å opprettholde flyktningstatusen – for enhver pris. Uten dette ville folk etablere seg der de befinner seg og leve stadig mer normale liv, og de ville bli integrert og etter hver assimilert. Dette var en skremmende tanke for aktivistene.

Med dette ville kravet om at millioner av flyktninger må få ‘vende hjem’ – der knapt noen av dagens ‘flyktninger’ har bodd – etter hvert falle bort. Og enda verre, argumentet for en palestinsk stat ville få mindre tyngde og kanskje forsvinne helt. Så derfor, ‘flyktninger’ for enhver pris.

På den ene siden fører den vedvarende flyktningstatusen at millioner av palestinere er passivisert og klientinfisert. På den annen side bidrar det til å opprettholde behovet for UNRWA. Det siste er naturligvis viktig i seg selv for de 30.000 ansatte – de fleste av dem palestinere, men også et betydelig antall fra Europa og USA.

Det er ingen tvil om at mange av disse sympatiserer med palestinerne. Et humanitært motivert engasjement er forståelig, og slik det må være. Men når sympatien også ble ideologisk og politisk, feiler UNRWA og organisasjonens ansatte i deres oppgave.

Og i Gaza spiller organisasjonen på lag med Hamas. At noen av de 13.000 palestinske medarbeiderne på Gaza deltok i det blodige 7. oktober-angrepet er slik sett ikke overraskende. Ti ansatte har ifølge NRK fått sparken på grunn av dette.

I juli ble Abu Attawi drept i et israelsk luftangrep i Gaza. Attawi var ifølge Nettavisen kommandør i Hamas sin Nukhba-styrke og ledet angrepet og kidnappingen av israelere ved et bomberom i Re’im under 7. oktober-angrepet i fjor. Attawi var ansatt i UNRWA.

Gjøkungen

Mange ser på UNRWA som en «gjøkunge» i FN-systemet og som har gjort seg selv til en aktivistisk aktør i I/P-konflikten. Når Israel nå forbyr UNRWA, så er det forståelig, sett fra Israels ståsted og deres erfaring med organisasjonens aktivisme.

De ser UNRWA som en del av den palestinske infrastrukturen som på flere måter bidrar til å opprettholde konflikten.

Et mindretall på ti representanter fra to ytterliggående venstrepartier i Knesset stemte imot at UNRWA skulle forbys. Av disse ti, var det fire arabiske representanter. Det betyr at seks arabiske representanter i andre partier i Knesset stemte for at UNRWA skulle forbys. Men ut over dette var det et bredt flertall fra ytterste høyre og hele spekteret over til motsatt side. Dette skjer ikke ofte i den israelske nasjonalforsamlingen.

Her i vest – med vårt ofte endimensjonale perspektiv på denne konflikten – vil dette gjøre at vi igjen vil fordømme Israel. Men det Israel og FN og de fleste av oss vet, og som gjorde at Knesset tverrpolitisk samlet seg bak en slik beslutning, er at de etablerte FN-organisasjonene, som bistår i lignende konflikter verden over, etter hvert vil ta over når UNRWA må forlate området.

Slik vil bistands- og hjelpearbeidet for palestinerne bli normalisert, og både Israel og moderate palestinere blir kvitt en aktivistisk og destruktiv aktør.

Yarmouk kan stå som eksempel på alt dette, men også på noe annet.

Ingen palestinaaktivister, politikere eller medier her hjemme tok til gatene, talerstolene og avisspaltene da hundrevis av palestinere ble sultet i hjel og også skutt og hogget til døde – først av syriske regjeringssoldater og senere av islamister.

Hadde dette derimot vært en palestinsk landsby på Vestbredden, og Israel hadde begått disse grusomhetene, hadde det blitt en motsatt proporsjonal oppmerksomhet. Israel ville blitt harmdirrende fordømt av alle de nevnte aktørene.

En versjon av dette innlegget har tidligere blitt publisert i Direkte Debatt