Urhistorien og syndefallet

Her ønsker vi at søkelyset særlig settes på tolkningen av Paradisfortellingen i 1Mos 2:4–3:24 og Rom 5:12–21, som er utgangspunktet for kirkens syndefallslære.

Paradisfortellingen avspeiler gamle babylonske tekster om at mennesker kunne få udødelighet ved å spise en spesiell frukt, og bruker de samme forestillingene til å ta et oppgjør med dem.

Som i de babylonske fortellingene, åpner Gud for udødelighet ved å tilby frukten fra livets tre, men truer samtidig med død om de spiser frukten fra treet til kunnskap og godt og ondt.

Kapitel 3 lest i lys av de babylonske paralleller viser oss at døden er eneste tema. 1Mos 3:19b og 22 taler for det. Synd og ondskap introduseres først i neste kapitel om Kain og Abel.

Selv med en bokstavelig forståelse av Paradisfortellingen er ikke et syndefall en rimelig tolkning. Jødene har aldri forstått fortellingen slik. Bibelselskapet ser heller ikke ut til å forstå teksten slik i den siste oversettelsen.

Slik vi leser fristelsen, er den en test fra Guds side. Med sin ulydighet demonstrerer menneskene at de ikke er verdige til å få udødelighet. Fortellingen er et polemisk angrep på den babylonske muligheten for udødelighet.

Fordi Paulus ikke kjente til babylonsk urhistorie, så han ikke at kapitel 3 var et billedlig «innlegg» i en urhistorisk «debatt» om døden.

Et syndefall i Paradisfortellingen ser for oss ut til å være et fremmedelement. At vi argumenterer mot et syndefall, kan betraktes som et foreløpig standpunkt, og vi inviterer til andre synspunkter på saken.

Kunnskapen om de babylonske urhistoriene gikk tapt i tiden før Kristus. De ble først gjenoppdaget for vel 100 år siden. Dermed hadde de nytestamentlige forfatterne ingen mulighet til å få full forståelse av Urhistoriens bakgrunn og egenart.

De leste den som vanlig historie på linje med fortellingene om Abraham. Ut fra vår tids historiebegrep kan Urhistorien ikke anerkjennes som historie. Vår uenighet med Paulus er i stor grad knyttet sammen med historiske vurderinger. Bibelen kan ta feil i historiske spørsmål.

Paulus tolker Kristi verk i kontrasten mellom synd og frelse/nåde. I dette perspektivet betyr det kanskje ikke så mye om mennesket i tillegg til skylden for sine egne synder også må bære skylden for sin medfødte tendens til å synde.

For «der synden var stor, ble nåden enda større», sier Paulus med rette. Det er imidlertid ingen dyd å legge mer skyld på mennesket enn nødvendig. Mennesket har nok med den skyld det får på grunn av sine synder. (Se til slutt om syndens alvor.)

Mennesker i vår tid reagerer imidlertid på at de (ifølge Confessio Augustana art 2) blir født med en skyld de ikke selv er årsak til. Jesus synes å støtte den reaksjonen i møtet med den blindfødte, Joh 9:1ff.

Et syndefall er også en forklaring på en del av det vondes problem: Hvorfor har mennesket en vond tendens til å synde? Samtidig er syndefallet en «rettferdiggjørelse av Gud» og et forsvar for at han ikke er årsak til denne tendensen.

Det kan tenkes andre måter å forklare menneskets syndige tendens på. For eksempel at Guds onde motstander Djevelen har hatt en finger med da mennesket ble skapt.

Eller kanskje Gud selv har skapt mennesket med stor selvstendighet for at de skal bli dyktige forvaltere på jorden?

Men det beste svaret er å la denne delen av det vondes problem stå åpent, slik Bibelen ellers gjør.

Om vi som skriver, argumenterer mot et syndefall, holder vi fast på at mennesket er født med en syndig tendens. Det alvorligste i denne tendensen er ikke umoral, for moralsk sett er mennesket en variert blanding av godt og vondt.

Men religiøst sett er mennesket «født med ryggen mot Gud» og gjør som kvinnen i fristelsen: Har mistillit til Guds ord og Hans nåde og velger å tro mer på sin egen vurdering. Mennesket må derfor fødes på nytt ved Guds ord og sakramenter for å bli frelst.

Men ingen kan arve en skyld fra et syndefall som ikke har skjedd. En tendens er heller ikke synd før den realiseres i atferd. Spedbarn er derfor ikke syndige og kan bæres rett inn i Guds rike gjennom dåpen.