Urkirken la grunnlaget for barnedåpen

Det manes til enhet på kristenfronten, men det er umulig grunnet forskjellig dåpssyn, og begge sider påberoper seg å være på bibelsk grunn. Folkekirken står der med majestetisk ro og blander seg ikke borti. Men debattsider viser at dåpsspørsmålet er et gjengangertema.

Jeg tillater meg å fremme et historisk ståsted – at urkirken la grunnlaget for barnedåpen. De første kristne var jøder, og det var jødekristne som la grunnlaget for det seremonielle i det første menighetslivet. Det er helt utenkelig at de ikke inkluderte spedbarna i dåpen, slik de var vant til når det gjaldt omskjærelsen.

Det som ble etablert fulgte utbredelsen av kristendommen og kirkelivet opp gjennom hundreårene til Vesten var kristnet. Når voksne kom til tro måtte det jo bli voksendåp. Barnedåpen ble til for neste generasjon.

Så kom intellektualisme og rokket ved grunnmuren som var lagt. Det ble vist til Skriften om å tro først og så dåp med full neddykkelse. Selvfølgelig var det slik for de første voksne kristne, men når Jesu befaling om dåp skulle tilpasses gudstjenestelivet, var det naturlig for de jødekristne å inkludere barna.

Dåpen først – og så lære dem

Samme prosedyre gjelder for våre misjonærer, for eksempel på Madagaskar. Det må forkynnes til tro før de omvendte er modne for å bli døpt, men disses barn blir barnedøpt – der med overøsing i stedet for med full neddykkelse.

Dåp med full neddykkelse ble praktisert fra oldkirken av. I den gamle stenkirken på stedet der jeg bor, finnes døpefont med stor nok åpning for en spedbarnsdåp. Nå ligger et pent pyntet messingfat over åpningen.

Det heter seg at det var klimatiske forhold som endret dåpspraksisen. Midtøstens varme klima ble jo over og ut etter hvert som troen bredte seg nordover. Ikke urimelig, siden kalde kirker ga både forkjølelser og lungebetennelser.

Omvendelse og tro, deretter dåp

Noen undres på om sekulariseringen gjør at de fleste barnedåper bunner i tradisjon og beste- og oldeforeldre som ikke må såres.

Men essensen av Guds eksistens stikker dypere for folk flest. Paulus vitner i Romerbrevet 2,14–16 at lovens krav er skrevet i menneskenes hjerter:

«For når hedninger som ikke har loven av naturen gjør det den sier er de sin egen lov,enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav er skrevet i deres hjerter.Om det vitner også deres egen samvittighet,når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem . Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det som skjuler seg i menneskene.»

Det går ikke an å utrydde Guds rike i menneskenes indre. Det er medfødt. Det er kanskje vanligere med gudserfaringer enn vi tror, selv om de berørte ikke kaller seg troende. På fruktene skal treet kjennes. Godtfolk iler til for å hjelpe når det trengs som mest. Jamfør engasjementet for Ukraina og jordskjelvofrene.

Mysteriet Jesus som personlig frelser er heller ikke låst inne bak kirke- og menighetsforsamlingers fire vegger.