Debatt
AVGANG: Når det ikke lenger er tillit, er det naturlig at lederen må gå, skriver Tove Stang Karlsen. Her fra generalforsamling i Norsk Luthersk Misjonssamband i Randaberg arena 2015.
Tarjei Gilje
Uroen er symptom på at vi har et problem
Generalsekretæren i Misjonssambandet har gått brått av. Ledergruppa på hovedkontoret gir uttrykk for at det kom som et sjokk. Det har vært kjent for alle at det har vært stor misnøye i organisasjonen i lang tid, noe de mange oppslagene i mediene viser.
Jeg er imidlertid verken skuffet eller spesielt overrasket. Hovedstyret har gjort det de måtte når de ikke lenger har tillit til organisasjonens øverste leder. Det er vanskelig å se at dette ikke har noe med de mange varslingssakene å gjøre. Hvis det ikke er varslingssakene, hva er det da?
Det jeg derimot er skuffet over, er at det ikke sies hva som er grunnen. Hvis det er varslingssakene, kan ikke hovedstyret da si: «Vi har ikke lenger tillit til Åsland, og det har sammenheng med varslingssakene»? Det hadde vært tydelig, åpen og ærlig tale om det som skjer, og det hadde hjulpet alle oss på grasrota.