IKKE GHOSTBUSTERS: Kirkelige talsmenn understreker at den nye liturgien ikke er noen «spøkelsesliturgi». Kirken skal ikke gå de såkalte Ghostbusters (bildet) i kultfilmen med samme navn fra 1984 i næringen, forsikres det. (Illustrasjonsfoto: NTB scanpix)

Urolige hus

Nå rykker kirken inn på en arena den i altfor lang tid har overlatt til nyåndelige sjarlataner og svindlere.

Publisert Sist oppdatert

Kirkemøtet har vedtatt en ny liturgi for velsignelse av hus og hjem. Ordningen, som til slutt ble vedtatt mot en eneste stemme, har egentlig sitt utgangspunkt i samisk kirkeliv. I Den norske kirke i de nordsamiske områdene har en slik kirkelig ordning vært i bruk siden 2007.

Kirkelige talsmenn har lagt en hel del energi i å understreke at dette ikke er snakk om noen slags «spøkelsesliturgi». Kirken skal ikke gå de såkalte Ghostbusters i kultfilmen med samme navn fra 1984 i næringen, forsikres det.

Men den som tar seg bryet med å sette seg inn i liturgien, vil likevel finne at kirken nå trer inn på sterkt omstridt mark. I saksdokumentene fremgår det helt klart at den nye liturgien kan brukes «når noen opplever uro og utrygghet i huset, eller hendelser som det er vanskelig å forklare».

Vi mener det er svært positivt at kirken nå går inn på et område som den altfor lenge har overlatt til nyåndeligheten. De siste tiårene har det nærmest vært en eksplosjon i interessen for såkalte uforklarlige fenomener. Denne bølgen har også fått sitt uttrykk i populærkulturen der TV-programmer som «Åndenes makt» har oppnådd betydelige seertall i sesong etter sesong.

Samtidig har sjarlataner av alle slag hatt gode tider og tjent store penger på Ola og Kari Nordmanns interesse for det overnaturlige. Det har nærmest utviklet seg en slags ny småindustri der religiøse figurer, som for å si det forsiktig står langt fra kirkens teologi, har tilbudt «rensing av hus» og andre åndelige tjenester.

Men er det virkelig sånn at kirken ikke har noe å melde og ikke har noen hjelp å gi når folk plages av overnaturlige eller uforklarlige fenomener?

Selvfølgelig er det ikke slik. Kirken har en lang tradisjon - også fra før-reformatorisk tid - med å hjelpe mennesker på dette området gjennom Bibel og bønn.

Den kristne kirke har til alle tider tatt på alvor at det også finnes en negativ åndelig virkelighet. Denne teologiske forståelsen har fått sitt liturgiske uttrykk i Den norske kirkes gudstjenester gjennom forsakelsen som fremsies før trosbekjennelsen. «Jeg forsaker djevelen og alt hans vesen og alle hans gjerninger.»

Og alle lutheranere bør merke seg følgende strofe i Martin Luthers mest kjente salme «Vår Gud han er så fast en borg». Der heter det: «Er verdens fyrste vred og vil oss støte ned, han ingen ting formår fordi han alt dømt han går, et Gudsord kan ham binde.» Kirkemøtet står dermed også på trygg luthersk grunn med sitt vedtak.

Vi tror samtidig kirken har gjort en svært klok avgrensning ved at de ikke går inn på å tolke de fenomenene som prester og kirkelige representanter kan møte i dette landskapet. I noen tilfeller kan den som opplever for eksempel en uforklarlig uro i hjemmet sitt, selv ha psykiske problemer.

Kirkemøtet vedtok i sin behandling av saken at det er en forutsetning at kirken «ikke stiller diagnose». I stedet skal prestene «ved Guds ord og bønn gir hjelp til å leve i fred, trygghet og glede». Til det har vi egentlig bare en kommentar. Amen.

Powered by Labrador CMS