Urovekkende skildring av Hillsong

I helgen ble BBC-dokumentaren «Hillsong Church: God goes viral» (Hillsong - Gud går viralt) tilgjengelig på NRKs nettspiller. Dokumentaren ble først sendt i juli i fjor. Da førte den raskt til sterke reaksjoner fra Hillsong.

Opplevd ubalanse

Den London-baserte filmskaperen Nick Aldridge fikk møte både pastorene Bobbie og Brian Houston og mange av kollegene deres, i tillegg til at han fikk være med på mange reiser. Hillsong opplevde selv at de hadde vært velvillige og sluppet ham nært inn på seg. Derfor var skuffelsen desto større da de så det ferdige produktet.

Hillsong publiserte en nokså skarp uttalelse bare to dager etter at dokumentaren først ble vist. De anklager Aldridge for å ha invitert dem til å medvirke på andre premisser enn dem som blir synlige gjennom redigeringen av dokumentarfilmen. Blant annet stiller de spørsmålstegn ved om Aldrige noen gang hadde til hensikt å presentere en balansert beskrivelse av virkeligheten, slik han sa at han ville.

Som seere og lesere kjenner vi ikke til hvilke avveininger filmskaperne har foretatt. Dermed kan vi heller ikke egentlig ta stilling til Hillsongs reaksjoner, utover å merke oss at de kommer.

Innflytelse til Guds ære

Dokumentaren trekker linjene tilbake til Hillsongs spede begynnelse tidlig på 1980-tallet, og vi ser blant annet en dresskledd og langt mindre urban Brian Houston enn vi har blitt vant til de senere årene. Men allerede her snakker han om det å bli innflytelsesrik. Han snakker om å gi Gud ære hele veien, men han bruker likevel et annet språk enn det vi vanligvis hører fra prester og pastorer.

I intervjuet som er gjort til dokumentaren, sier Brian Houston at «Kirken er vanligvis gammel, kjedelig, irrelevant og tom. Denne kirken var ung og forhåpentligvis relevant. Et spennende sted og være. Og den var full.»

Slik beskriver han kontrasten mellom Hillsong og mer tradisjonelle menigheter. Disse setningene beskriver mye av Hillsongs egenart. Denne kirkefamilien ble ikke tuftet på egne teologiske fortolkninger, men mer på kommunikasjon og det uttalte ønsket om å være relevant. Hva nå det egentlig betyr for en kristen kirke.

Økonomi og lederskap

Samtidig har Houston åpenbart et stort organisasjonstalent. Under hans ledelse har bevegelsen spredd seg både langt og hurtig. Den som ser dokumentaren får med seg dette.

Men veksten blir samtidig sett i et problematisk lys på flere måter. En ting er det økonomiske. Det blir tegnet et bilde av et lederskap med en livsstil som de vanlige ansatte i kirken bare kan drømme om.

Og samtidig som de nærmest intime ordene «Welcome home» preger inngangspartiet, får vi også møte det svært velsmurte Hillsong-maskineriet med merkevarebygging og høy bevissthet om eget omdømme.

Frank Houston

Filmen inneholder flere skildringer av gleden i å tilhøre fellesskapet, og mulighetene det gir. Likevel er vekten tyngre på skildringen av problematiske sider ved Hillsongs historie.

Det fremste eksemplet på dette handler ikke primært om Hillsong selv, men om Brian Houstons far Frank. Han var en kjent pinseleder, men gjorde seg også skyldig i grove seksuelle overgrep mot barn.

Brian Houston har fått kritikk for å reagere for sent, og Bobbie Houston kommer heller dårlig fra en scene i filmen hvor hun synes mer opptatt av å snakke om behovet for pedikyr, manikyr og massasje for å bearbeide kritikken mot mannen hennes, enn om å snakke om lidelsene svigerfaren hennes påførte sine ofre.

Her er vi som seere prisgitt redigeringen av filmen, vi vet ikke hva Houston sa før eller etter det utvalgte klippet. Uansett fremstår det heller pussig.

Hva det egentlig handler om

En annen utfordring blir synlig idet en av dokumentarens sentrale figurer fra innsiden av Hillsong blir sport om hva som egentlig er viktig med tro og hva som er viktig med å be. Fra et kristent perspektiv skulle dette være naturlige spørsmål å ta stilling til. Står det egentlig noe på spill, eller kan troen reduseres til en kilde til økt velvære?

Det går 16 lange tv-sekunder før intervjueren får svaret sitt. Og overraskende nok begynner det med at det ikke er noe galt med å ikke be, og at det ikke er noe galt med å ikke tro.

Enhver av oss kunne sikkert bli litt usikre hvis vi fikk skulle besvare et så grunnleggende spørsmål på strak arm, men det litt ulne svaret ga en følelse av at her er det noe han tenker, men ikke sier.

Hillsong står for en tradisjonell konservativ teologi, men kan mistenkes for å tone ned omstridte spørsmål for å ikke provosere. Et annet av intervjuobjektene i filmen snakker åpent om muligheten for å gå fortapt og komme til helvete. Slikt hører man nok ikke så ofte om fra talerstolen. Men rett skal være rett: Det er slett ikke bare i Hillsong at dette er situasjonen.

Forventningsavklaring

Forskningsleder Karl Inge Tangen ved Høyskolen for ledelse og teologi sa til Misjonssmanbadets blad Utsyn nylig at «Hillsong har på mange måter vært kjent for å være kul og veldig tidlig ute med et oppdatert gudstjenesteuttrykk. Men å være først ute betyr også å gå raskt ut på dato». Denne faren er antakelig Hillsong bevisst på. Kun fremtiden vil vise i hvilken grad de klarer å fortsette veksten over tid.

Uansett ser det ut til å være en viss spenning knyttet til å det være kirke og å samtidig benytte seg av samtidens populærkulturelle uttrykksformer. Det ser ut til å oppstå en slags mismatch i forventningene hos en del.

Likevel er det på det rene at Hillsong har tiltrukket seg store mengder unge og urbane mennesker, en av de befolkningsgruppene kirken tradisjonelt har vanskeligst for å nå. Midt i alt det smertefulle og problematiske forblir dette en helt sentral del av historien om Hillsong, også i denne dokumentaren.