Usunn religionsangst i Forsvaret

Igjen er Forsvarets «bønn på linje» kommet i ilden.

Denne gangen er det Etisk råd for forsvarssektoren som mener denne og en del andre former for religionsutøvelse ved fellesopptreden må innskrenkes (jeg kjenner uttalelsen kun gjennom referat i mediene). «Bønn på linje» (det vil si foran oppstilt militær avdeling) sammen med kirkeparader, feltandakter og feltgudstjenester hører mer eller mindre til de problematiske religiøse ritualer i militær kontekst.

Diskusjonen er ikke ny, men utgangspunktet er snudd fullstendig opp ned i forhold til for noen tiår siden. Da var spørsmålet om Kirken kunne drive med en slik form for «legitimering» eller «velsignelse» av militær aktivitet. Det mest omstridte i sin var tid «kongeønsket», uttalt i slutten av et ritual: «Gud bevare kongen og fedrelandet!»

Den som vil sette seg inn i den voldsomme debatten, spesielt knyttet til Garden, skal ta for seg Luthersk kirketidende for 1973 og 1974. Kritikken føyde seg inn i en generell samfunnskritisk og antimilitær tendens. Så på offisershold fikk noen feltprester høre sukket: «Dere er snart de eneste som ikke er imot oss.»

Men nå kommer problematiseringen fra motsatt hold, fra Forsvaret selv.

De nevnte ritualer hører neppe med til Kirkens kjernevirksomhet. Det er liturgi, forkynnelse og diakoni. Liturgi utfolder seg primært i Guds folks møte (individuelt og kollektivt) med Gud gjennom bønn, skriftlesning, sang, hellige handlinger og andre seremonier.

Forkynnelsen utfolder seg innad i Kirken primært gjennom preken, katekese og annen opplæring, og eksternt gjennom evangelisering, offentlig debatt, foredrag, skrivning og kunst, sjelesorg og samtaler mellom enkeltmennesker. Derfor vil neppe Kirken være den store taper om innskrenkningene blir gjennomført.

Spørsmålet er heller om dette er klokt av Forsvaret.

Forsvaret kan og bør ikke få religiøs støtte i form av «velsignelse av våpen». Heller ikke kan man forvente religiøs legitimering eller velsignelse av forsvarspolitikk, strategiske valg og konkret militær aktivitet.

Det ville forutsette en religiøs vetorett eller overstyring, hvilket neppe noen politikere kunne akseptere. Her får tros- og livssynssamfunnene nøye seg med å bidra i den generelle debatt.

Religionenes nærvær i Forsvaret har en annen begrunnelse, og den er åpenbar: Personellet.

Forsvaret består av mennesker, og de aller fleste hører til et eller annet religionssamfunn. Aktiviteten og bevisstheten er varierende. Dette kan ikke sees ganske uavhengig av kontekst (fred, krig, mobilisering, internasjonale operasjoner og så videre).

Tilhørigheten bør sees på som en styrke for Forsvaret, heller enn som en belastning. Religion er i de fleste tilfeller en personlig sak, men aldri en rent privat sak. Forholdet til eget religionssamfunn og forholdene til menneskene i nære omgivelser er vesentlig.

Et livssynsnøytralt samfunn vil si nei til alt som ikke er «nøytralt». Det er ikke lenger «in». Et livssynsåpent samfunn vil ha plass til de forskjellige samfunnsmedlemmers religion, også i det offentlige rom. I Forsvaret er fellesseremonier en vesentlig del av det offentlige rom.

Også Forsvaret er preget av flertallsreligionen i vårt land ved at søndager og andre helligdager er fridager. Under øvelser holdes det «stridspause» i kirketiden, søndag formiddag.

Dertil tas det hensyn til mindretallsreligioner ved forpleining og uniformering. Da er det merkelig om personellets religiøse tilhørighet ikke skal komme til uttrykk ved andre naturlige anledninger.

En måte å ta dette seriøst på, er å ønske kristen «bønn på linje» ved kristne høytider. En tilsvarende muslimsk seremoni kunne man godt gjennomføre i forbindelse med ID der en enhet har muslimsk personell. I fjernsynets sendinger «for alle» kan neppe noen unngå å få med seg noen minutter fra den årlige ID-feiringen. Slike ritual kan gjennomføres av feltprester, men like godt av andre, også sivile.

Død og religion har en nær forbindelse. I respekt for en avdød deltar man gjerne i en religiøs begravelse ut fra avdødes religiøse tilhørighet, også om man selv ikke tilhører samme religion. Noe tilsvarende bør man selvfølgelig også være åpen for ved Forsvarets egne avskjedsseremonier for personell som har avgått ved døden. Dette ser det etiske råd ut til å ha forstått.

Men hvorfor stoppe ved døden? En viktig militær begivenhet er «sjefsskifte», med militær oppstilling.

At representant for den nye sjefs religion gir sin «velsignelse», er ikke mer spesielt enn at kong Olav i 1958 insisterte på kirkelig signing til egen kongegjerning, til tross for at Stortinget mange tiår tidligere hadde avskaffet det (den gang: salving og kroning). Kongen fikk det som han ville, med stor samfunnsmessig oppslutning, selv om noen politikere ikke var like glade.

Når det samlede storting ved sin årlige åpning uttaler kongeønsket, vil det være merkelig at det samme ønske ikke kan uttales i de militære enheter. Dette har ikke med et avskaffet statskirkesystem å gjøre, men med respekt for den som ønsket kommer til gode.

Å si ja til frivillige feltgudstjenester, men nei til etterfølgende kirkekaffe med wienerbrød er ikke bare smålig, men også uttrykk for manglende forståelse for at religion er mer enn ideologi, teori og tro; det har også en sosial dimensjon. Er man redd for den, er det mye å være redd for.

«Velsigne» (latin: benedicere) betyr bokstavelig talt å «tale vel» til noen. Som erfaringen har vist, kan Forsvaret ikke uten videre forutsette at religionssamfunnene er villige til å gjøre det i all framtid.

Et Forsvar som ikke ønsker at representanter for personellets religion skal komme og tale vel til det samme personell og dets kamerater, lider etter min mening under usunn religionsangst.