Uten å peke tilstrekkelig på Guds nåde

Jeg har vært på fulltid i Ungdom i Oppdrag, bevegelsen som Alv Magnus ledet i mange år. Ikke minst av den grunn har jeg fulgt godt med når debatten i våres og nå har gått rundt hans forkynnelse, sogneprestens oppfølging og biskopens bannbulle.

Mitt utgangspunkt når jeg nå skriver, er at tiden i UIO fra 79-87 har betydd mye for min åndelige utvikling. Jeg har fremdeles et godt forhold både til Alv Magnus og til bevegelsen.

Mange har ment mye etter hvert om de teologiske sidene ved denne saken. Jeg vil ikke gå dypt inne i dem, men nøye meg med å uttrykke støtte til de som mener at biskopens reaksjon er ute av proporsjon, og at han konstruerer påstander som det er vanskelig å se at han har dekning for.

Det gjengitte manus av prekenen i det aktuelle møtet, vil det ta maks 25 minutter å framføre. Når tilstedeværende forteller at prekenen varte i 45 minutter, må det være mye her vi ikke kan lese oss fram til, og jeg finner ingen grunn til å «nærlese» det. Jeg var ikke til stede, og må derfor forholde meg til uttalelser fra de som var det.

Jeg har stor respekt for Alv Magnus, og jeg har satt stor pris på de møtepunktene jeg har hatt med ham gjennom årene etter min tid i UIO. Allikevel tror jeg det er rett å peke på at han dessverre såret mange mennesker gjennom sin formidling i Tomb kirke 17. februar i år. Han sier selv at han har et kall til å forkynne til omvendelse. Det kan gjøres på mange måter. Denne gang valgte Alv Magnus å gjøre det uten å peke tilstrekkelig på Guds nåde.

I møte med andre mennesker vil vi alltid bygge noe. Enten en bro eller en mur. På det aktuelle møtet opplevde mange at det ble bygd en mur. I samme anledning satte Alv Magnus også sognepresten og andre ledere for fellesmøtene i Råde en vanskelig situasjon ved å benytte den anledningen han hadde, som en predikant som kom – og dro, til å legge breisida til, mens de andre skulle være igjen og rydde opp. Det har vist seg å bli svært krevende oppgave.

Det som har gjort meg mest sorgfull og urolig i denne saken foruten den vanskelige situasjon det kristne fellesskapet i Råde nå befinner seg i, handler om antakelsene og ordbruken – hovedsakelig i kommentarfeltene, og stort sett målbåret av mennesker i samme posisjon som meg; vi var ikke til stede.

Jeg trodde ikke jeg kunne bli overrasket over ekkokammer-effekten i kommentarfeltene i avisen Dagen og på Facebook lenger. Men det har jeg blitt. Også over generaliseringen av ledelsen og menighetene i Dnk. Spissformuleringer av typen «ta Ordet som det står» har blitt gjentatt i utallige varianter, som om det ikke finnes tolkningsmuligheter. Antagelsene som har florert forutsetter at sogneprest Risholm er teologisk liberal og «burde lese Bibelen», som en skrev.

Etter mitt syn forsøkte Risholm å utøve sunt lederskap da han brukte den eneste arenaen han hadde for å nå de mange etter fellesmøtet, nemlig det menighetsbladet som sendes til alle i kommunen. Det må ha krevd mot. Responsen tyder på at få har forstått det. Det beste som kan sies om tyngden av det som har florert i kommentarfeltene, er at det har vært urettferdig. Jeg vil også legge til at det har vært ukjærlig og dømmende.

Alv Magnus har fått mye støtte. I kommentarfeltene har jeg lest at han ved dette blir «forfulgt», begrunnet i at han er bibeltro og formidler sannhet. Han får – stadig i kommentarfeltene - beskjed om at han skal «ta det som en ære» når han møter denne motstanden. Det er noe skremmende over den åndeliggjøringen som ser evaluering og kritiske bemerkninger som åndelige angrep og sikre tegn på at man er på rett vei, slik at man bare må «stå på» og «forkynne Guds ord».

Mye av det som sies knyttes tett opp mot utsagn som gir inntrykk av at Alv Magnus er et menneske som ikke kan gjøre feil, ganske enkelt fordi han er den han er. Vebjørn Selbekk, redaktøren i Dagen, startet slik jeg forstår det, dette skredet.

Han var tidlig ute og kalte Alv Magnus en «hedersmann» – noe som for så vidt kan stemme – og brukte det som begrunnelse når han så gikk god for alt Alv Magnus hadde sagt i sin tale – på et møte Selbekk selv ikke var til stede på, også før han hadde fått tilgang på det ovenfor nevnte manuset. Etter å ha lest det, var han enda sikrere i sin sak.

Denne «kanoniseringen» av en forkynner og leder – samtidig som sognepresten i den aktuelle menigheten henges ut som liberal, ubibelsk osv, er etter mitt skjønn ikke bare dypt urettferdig, men svært bekymringsfull. Den gir grobunn for hersketeknikker, og det er dårlig teologi.

Sannheten er vel at de begge – og alle vi andre som har lederansvar og entrer talerstoler med Bibelen i hånd fra tid til annen – er mennesker med både sterke og svake sider og med iboende muligheter til å bygge opp og rive ned. Vi er feilende mennesker – og ingen av oss er så helliggjort at vi ikke lenger er i stand til å synde, vurdere feil, si ting som skulle vært usagt og tie på områder der vi burde sagt noe.

De siste par årene har det – heldigvis - vært økende fokus nettopp på å få kristenledere ned fra pidestallene. Budskapet om å være ærlig med livet og oppmerksom på egen mulighet til å herske over mennesker, understrekes igjen og igjen.

Når det motsatte skjer, og mennesker med makt og påvirkningskraft forsvarer Alv Magnus nettopp med begrunnelse i hans rolle som forkynner og mangeårig leder i UIO, eller at de «har kjent ham i mange år» og kaller ham venn, blir jeg kortpustet.

De holdningene disse viser, ser dessuten ut til å gi grønt lys for mange andre, som lirer av seg heiarop og dom i kommentarfeltene med stor frimodighet.

Bibelen formaner oss til å være «tro mot sannheten i kjærlighet» (Ef 4,15) – sagt i en sammenheng som forklarer oss at nettopp det er et tegn på modenhet. Jeg tror det er et viktig Guds ord i denne saken og denne tiden.