Uten mann og med autistisk sønn ble kirken eneste håp

Livet så lyst ut for nepalske Rakshya litt utenfor Katmandu. Hun hadde giftet seg og ventet sitt første barn. Alt var som det skulle være. Fødselen gikk helt fint, og det ble en gutt. Familien hadde økt til tre.

Etter hvert skjønte foreldrene at gutten ikke var som andre barn. Han møtte ikke blikket deres. Språkutviklingen gikk svært sakte. Han ville helst leke for seg selv og gjorde de samme tingene om og om igjen. Han trengte tett oppfølging. Det viste seg at gutten hadde en autismespekterforstyrrelse av sterk grad. Det var ikke dette Rakshya og mannen hadde sett for seg. For mannen ble det til slutt for mye. Han skilte seg fra Rakshya og forsvant.

Igjen satt Rakshya med en sønn med autisme, uten mann, uten inntekt og uten noen form for hjelp fra den nepalske staten. Livet hadde blitt svært mørkt, og det så ut som om hun nærmet seg et stup. Hvordan skulle de overleve hvis Rakshya måtte bruke all sin tid på å ta vare på sønnen sin? Hvor skulle inntekt til mat og husly komme fra? Heldigvis lot huseieren Rakshya slippe unna husleia en gang iblant, og han skaffet dem også litt mat, men dette var ikke nok. Rakshya måtte finne en løsning.