Debatt
Uten rett til liv
Publisert
Sist oppdatert
En moderne og liberal abortlov, som den norske fra 1970-tallet, sikrer den gravide kvinnen rett til å få utført provosert abort gjennom det offentlige helsevesen. I forslaget til ny abortlov skal loven også «sikre respekten for det ufødte liv» (Prop. 117 L (2023–2024. §1.)
I abortdebatten har det vært hevdet at det foreligger en konflikt mellom moren og det ufødte barnet, mellom barnets liv og kvinnens rett til frihet (autonomi), noe som lovgivningen må ta hensyn til. Og konflikten bør løses ved et kompromiss mellom partene, heter det. Men hvordan er konflikten å forstå? Er kompromiss mulig? Hva blir det til sist igjen av respekten?
Annonse
Den moderne abortlovgivnings mor, Katti Anker Møller, mente å se en politisk-økonomisk konflikt i barneavlen mellom «arbeider» og «arbeidsgiver». Stat/samfunn er «arbeidsgiveren», som ønsker å få produsert barn, kvinnen er «arbeideren» som kan produsere dem.
I tidligere tider levde «arbeideren»/kvinnen i ufrihet, og hun ble «undertrykt» og «utbyttet» ved graviditet og barnefødsler. For å komme ut av eller unngå en slik uverdig livssituasjon må kvinnen få en lovbestemt rett til selv å avgjøre om fosteret skal bæres fram til fødsel. «Selvbestemt abort» var altså Katti Anker Møllers visjon. Dessuten mente hun at kunstig prevensjon måtte bli et alminnelig utbredt tilbud, slik at ufrivillig graviditet kunne unngås. Hennes visjon er blitt en realitet i vår tids liberale sosialdemokratiske samfunn.
Den sosialdemokratiske løsning av konflikten knyttet til kvinnens fruktbarhet bygger på en liberalistisk grunnkonsepsjon: Kvinnens/individets frihet til å søke «lykken» må sikres. Det innebærer at fosterets utvikling fram mot fødsel må stanses ved at det ufødte livet elimineres. Kravet om å sikre respekt for «ufødt liv», som anført i forslag til ny abortlov, mister derfor konkret betydning.
Ifølge lover om arv blir man født med arverett, det er tilstrekkelig å være født.
Men det finnes også en annen form for konflikt, den som kan oppstå mellom arvinger. Om ikke annet er bestemt av den avdøde, så har arvinger samme rett til å få sin del av arven. Da gjelder det å finne en «rettferdig» fordeling av arvegodset, som alle arvingene kan «leve med», som det gjerne heter. Det kan være krevende – også etisk.
Men den rettferdighet som søkes, har en grunnleggende forutsetning: Arvingene har lik rett til å få del i arven. Det betyr at en sammenligning mellom en arvekonflikt og konflikten bak abortloven, mellom fosteret og kvinnen, er interessant, selv om den halter på et helt avgjørende punkt: Abortloven gir ikke engang såkalt «skeivfordeling» mellom partene, men avskaffer fordelingen mellom dem som sådan. For fosteret har ingen rett til å «arve», ikke engang sitt eget livet. Det er allerede ved fødsel absolutt arveløst.
Ifølge lover om arv blir man født med arverett, det er tilstrekkelig å være født. Ifølge abortloven gir det å være født ikke engang (arve)rett til eget liv. Men i lovverket gis det en annen oppfatning av arveretten som har direkte relevans for abort og abortlov. Den finner vi i selveste Grunnloven.
Under Grunnlovens kapitel «Om den utøvende makt, kongen og den kongelige familie …», heter det i § 6.2 under bestemmelsene om arverett til den norske tronen: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.» Det å arve tronen, statens høyeste embete og slik representere nasjonen, er noe ganske annet enn å arve eiendom, penger, ting og så videre. Men arveretten til tronen er heller ikke helt analog med arverett til selve livet. Her er en viktig forskjell i likheten.
Arveretten til tronen er biologisk betinget, arvingen er født til å arve, slik det fremgår av Grunnloven. Men denne retten er samtidig blitt til ved en politisk-rettslige handling. Grunnlovsparagrafen Grl §6.2 er vedtatt av Stortinget. Også det ufødte liv er biologisk betinget. Og det er til i mors liv som en følge av bestemte menneskelige handlinger. I kraft sitt biologiske liv kan mennesket frembringe et nytt menneskeliv. Dette livet er altså både naturbestemt og beror på menneskelig handling. Men vi bestemmer om det skal få leve.
Annonse
I dag er fosterets rett til å leve ikke å finne verken i den gamle eller den kommende abortloven. Når Grunnloven forutsetter at ufødt kongelig liv er arveberettiget, da har det selvsagt retten til å leve. Må ikke da et vanlig foster ha den samme retten – ikke til å arve «tronen» eller noen annen politisk posisjon, men selve livet.
I abortlovene er selve livet blitt trukket inn under vårt herredømme. Men fosterets virkelighet er der allerede forut for vårt herredømme over den. Det er dette møte med virkeligheten de moderne abortlover lukker øynene for. Man trenger ikke være kristen eller religiøs for å se denne virkeligheten. Alle ser den. Men man må velge om man oppfatter den som ond eller god.
I dag er det er grunn til å stille spørsmålet: Er ikke et menneskeliv godt i seg selv? Vi trenger ikke noen abortlov, men en lov som sikrer beskyttelse av menneskers liv. For Gud har skapt mennesket, og all hans skapning er god.
