Uten silkehansker
Hvordan lykkes med bestselgere og populærvitenskap? Skriv negativt om kristen tro og historie.
Det spiller ingen rolle om det er krim eller science fiction, fysikk eller historie. Få løfter på øyelokkene over hyklerske og håpløse kristne. Ingen bokanmeldere kritiserer påstander om at kristne bekjempet kunnskap, ødela antikken og skapte den mørke middelalderen. Jeg holder ikke pusten mens jeg venter på at Debatten på NRK skal ta opp hvorfor det er så mye misvisende om kristen tro i lærebøker og leksika, thrillere og TV-serier.
Mye skyldes nok en blanding av blindfelter og fordommer, enten man synes all religion er noe herk eller spesielt misliker konservative kristne.
Annonse
Likevel var det uventet å møte dette i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.
Men altså ikke om Vesten, verken i senantikken eller middelalderen.
Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at mens «den muslimske verden gledet seg over fornyelse, fremskritt og nye idéer, vansmektet store deler av det kristne Europa av mangel på ressurser og nysgjerrighet. Augustin av Hippo var direkte negativt innstilt til ideen om forskning og oppdagelser. «Menneskene ønsker å vite selv om kunnskapen ikke har noen verdi for dem,» skrev han. Han mente at nysgjerrighet var en sykdom.»
Og Frankopan stanser ikke der. Han tar den helt ut. For dette handlet ikke bare om mangel på ressurser eller nysgjerrighet. Nei, man foraktet kunnskap.
«Forakten for vitenskap og lærdom forbauset muslimske kommentatorer, som hadde stor respekt for Ptolemaios og Evklid, Homer og Aristoteles. Enkelte hadde klare meninger om hvorfor. Historikeren al-Masudi skrev at de gamle grekerne og romerne hadde latt vitenskapen blomstre, men så gikk de over til kristendommen, og da «visket de ut tegnene på lærdom, eliminerte dens spor og ødela dens veier».»
Ikke rart det gikk som det gikk.
Vitenskapen ble beseiret av troen. Det er nesten det stikk motsatte av verden slik vi ser den i dag. Fundamentalistene var ikke muslimene, men de kristne. Når kristne får bestemme, er resultatet akkurat så grelt som man kunne forvente.
De med åpne sinn, de nysgjerrige og generøse befant seg i Østen, og i hvert fall ikke i Europa. En forfatter skrev at når det gjaldt ikke-muslimske land, «tok vi dem ikke med i bøkene, for vi ser overhodet ingen hensikt i å beskrive dem». De var åndelige bakevjer.
Annonse
At denne «åndelige bakevjen» kunne handle om at muslimske forfattere syntes andre ting enn islam var dårlige greier, faller ikke Frankopan inn. Det faller ham heller ikke inn å undersøke hvor rettferdig bildet er. Han lurer ikke på om det i det hele tatt gir mening å snakke om Augustin som fundamentalist. Han viser ingen forbilledlig nysgjerrighet.
Dermed kan det være tid for litt opprydding.
For her mangler det ikke grøfter å gå i. En av de vanlige er å tro at oppgjør med antikkens guder, spådomskunst og magiske besvergelser er å ta avstand fra antikkens naturfilosofi. Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.
Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med de døde. For dette var ikke en tid der filosofer var nøytrale forskere eller bygget på empiriske data. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket andre - som nyplatonikere - indre syner, magi og åndemaning.
Tross sin nyplatonske bakgrunn avviste likevel ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Tvert imot var han blant mange kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Kunne jødene ta med seg skattene fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.
Dermed fortsatte man å undervise i astronomi, retorikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk, retorikk og logikk gjennom hele middelalderen.
Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. Vi trengte et mål. Og for Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter. Mens en aristoteliker som Thomas Aquinas senere i middelalderen mente at nysgjerrighet om tingene rundt oss hadde verdi i seg selv.
Men alt var da ikke fryd og gammen? Det ble da atskillig færre filosofer og mindre vitenskap og matematikk i den tidlige middelalderen!
Annonse
Ja, men ikke fordi noen mislikte nysgjerrighet. Som så ofte handlet mye om mangelen på penger og trygghet. Folkevandringene raserte økonomien. Arabiske pirater begynte å terrorisere middelhavet. Rike byer ble forlatt og innbyggerne flyttet opp i fjellene.
Slik Syrianus Magister skrev på 800-tallet i Strategikon, regnet mange før med at freden og velstanden kom til å vare evig. De tenkte mer på skjønnhet enn sikkerhet når de smykket byene med «hager, parker og springvann. Vi, derimot, må ta hensyn til hvor usikker fremtiden er og vi må prioritere sikkerhet fremfor skjønnhet».
De måtte kort sagt prioritere å beskytte seg mot beleiringsmaskiner fremfor å skaffe boksamlinger og kunnskap. En unnskyldning få britiske forfattere har i dag.
