Utestemme for de stemmeløse

Livet under mors hjerte; så godt, men også så farefullt.

Jeg synes mer og mer i diskusjonen om abort, og nå med forslag til utvidelse til uke 18, at vernet om den lille i mors liv får mindre fokus. Hva skjer? Det brukes utestemme om kvinnens kropp, mens stemmene for de stille barna rakkes det ned på, og får hylekoret til å bli større. Jeg er kvinne selv, og har ingen grunn til å verken fordømme eller rakke ned på andre kvinner, tvert imot. Likevel mener jeg at det er på tide å stå opp for det utsatte barnet. Hvorfor har det blitt så galt?

Det ufødte barnet er jo deg og meg, og Kari og Ole … Vi har jo alle vært der, har vi ikke? Da jeg var et foster, så var det jo meg, med mine gener til å bli blond, til å ligne på min fars slekt, til å bli unik og ulik alle andre, med min trassige personlighet, mine evner og anlegg. Fosteret var ikke noe helt annet, det var meg! Jeg hadde mitt eget hjerte, mine egne bein og armer, mine egne øyne, og i uke 18, til og med mitt eget fingeravtrykk.