For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

MEKANE JESUS: Gudstjeneste i en av Mekane Yesus-kirkene i Hawassa, Etiopia. Norske misjonærer var sentrale da kirkesamfunnet ble grunnlagt i 1959.

«Utfasing»?

Det er fortsatt stort behov for misjonærer, men hvor og til hva?

Publisert Sist oppdatert

På 1990-tallet gjennomførte jeg et studieprosjekt om norsk misjon i Etiopia. Hyllemeter med bøker og dokumenter ble gransket. Muntlige kilder var likevel viktigst. Kirkeledere på grasrota i Sør-Etiopia delte begeistret sine historier, erfaringer og kunnskaper. De fremstod som «human living documents» - menneskelige, levende dokumenter.

Velvillig skildret de historier om eget folk og fremveksten av lokale menigheter. I løpet av snaut femti år hadde kristen tro skapt store omveltninger. «Moha» – den fjerne skaperguden, som hadde overlatt ansvaret til deres klanoverhoder – var plutselig kommet nær i Kristus Jesus! Gudsnærværet opplevdes så sterkt at tradisjonelle ofringer til regnmann, forfedre og sjamaner hadde mistet fotfeste.

«Kristos» – «Han som er sterkere enn Satan» – skapte et tidsskifte. Nye former for eksistensiell «mening» ble etablert. Med utdanning, helse og forkynnelse som strategiske grunnpilarer fikk misjonsvirksomheten ringvirkninger for enkeltmenneske, familie og lokalsamfunn.

Powered by Labrador CMS