Utidige formaninger og unnlatelsesynder

Noen ganger er vi altfor feige og lite frimodige. Andre ganger kliner vi til når vi helst burde sitte mer stille i båten.

Enkelte kristne blir svært frimodige når de kritiserer noen «utenfor», enten det nå er politikere eller andre de anser for delaktige i «avkristningen». Samtidig blir de samme svært unnlatende overfor usunne ting «innad», som for eksempel falske profeter som får herje fritt i Kristi kropp. Da er de straks mildere i ordbruken og mer overbærende.

Det er motsatt av prinsippet til Paulus: «Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme?»

Frimodig – og hensynsfull

Jeg forsøker å følge Paulus’ prinsipp. Men også «innad» er det behov av visse skiller når man kritiserer noe.

På den ene siden trenger vi større frimodighet. Som karismatikere trenger vi rett og slett å «komme ut av skapet».

Under et skalkeskjul av økumenikk har vi blitt for pysete de siste tiårene. Vi står med lua i hånden uten å protestere mot trender som trekker menigheter tilbake til den gamle pakts vesen.

På den annen side er det svært viktig at enhver berettiget kritikk kommer med en grunnholdning av kjærlighet. Ikke som på 1990-tallet, hvor karismatikere eksempelvis hadde for uvane å kalle alle høykirkelige for «fariseere».

Slikt var ikke frimodighet, slikt var bare barnslighet.

Luthers kamp

I disse tingene har Luther kommet meg til hjelp. Han snakket om at seremonier ikke førte noen nærmere Gud, men at det å bare kritisere seremoniene heller ikke gjorde det. Ingen ble helligere bare på grunn av alt de var IMOT!

Luther mente vi måtte skille mellom to ulike kristne, i tråd med Paulus’ undervisning om hensyn til den svake. På den ene siden hadde du de «stivnakkede seremonimestrene», som «brisker seg med sine seremonier, påbyr dem og insisterer på dem som om de førte til rettferdighet».

I møte med slike ville Luther man skulle kline til! «Vekk SKIKKELIG forargelse, så de ikke fører med seg flere på villspor!»

Ja, Luther oppfordret til å gjøre ALT det disse seremonimestrene anså for syndig, rett foran øynene deres. Disse «blinde veiledere for blinde» fortjente ikke bedre.

Blottet for forakt

Men så var det den andre parten, «de svake i troen», de som «ennå ikke kan gripe denne trosfriheten, om de så ville». Disse var det viktig for Luther å skåne, inntil de selv så friheten i evangeliet.

Han konkluderte:

«Skjønt vi må sette oss KRAFTIG IMOT de omtalte tradisjonslærerne og SKARPT MÅ KRITISERE pavelovene som de går løs på Guds folk med, må vi derfor likevel skåne den oppskremte flokken som disse ugudelige tyrannene holder fanget med den slags lover, inntil de kommer seg på frifot.»

Amen.

Når jeg kritiserer «storpønitentiaren» (google it!) og alle andre som legger loviske byrder på troende, vil jeg være radikal i ordbruken.

Men den stakkars syke, eldre damen som sliter seg opp en knaus for å berøre en gjenstand på grunn av deres forordninger, ønsker jeg skal merke at jeg er full av kjærlighet og blottet for forakt.