Utvelgelsen står fast
Vi mener at Skriften gir et klart vitnesbyrd - både i Det gamle og Det nye testamentet - om at Guds pakt med det jødiske folk fortsatt er gjeldende, skriver sjefredaktør Vebjørn Selbekk.
Står Guds pakt med Abraham og det jødiske folk fortsatt ved lag? Eller er det rett og slett vranglære å hevde noe slikt?
Tidligere lektor ved Høgskolen i Staffeldtsgate, Anne-Margrete Saugstad, mener det siste. Det hevdet hun med tyngde i en kronikk i Dagen fredag:
Annonse
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Og hun gjentok dette poenget både i et intervju inne i avisen og på vår førsteside. Begge steder med en klar brodd mot Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem som denne helgen er samlet til sommerstevne.
Vi, for vår del, er av en helt annen oppfatning enn Saugstad i dette spørsmålet.
Nå ser ikke vi noen hensikt i å bruke unødig sterke karakteristikker i en teologisk debatt. «Vranglære» er et slikt stigmatiserende begrep som sjeldent fremmer et fruktbart ordskifte. La oss heller nøye oss med å si at vi er dypt uenig med henne.
Vi mener at Skriften gir et klart vitnesbyrd - både i Det gamle og Det nye testamentet - om at Guds pakt med det jødiske folk fortsatt er gjeldende. Uttrykket «en evig pakt» brukes en rekke ganger i Bibelen for å beskrive dette forholdet mellom Gud og det folket han har utvalgt. Første gang i 1. Mosebok 17, deretter ved en rekke anledninger.
Det brukes tidvis svært sterke metaforer for å understreke dette poenget. I Jeremia 31:35-36 benyttes selve naturlovenes uforanderlighet som bilde på Israels utvelgelse. «Lar jeg disse ordningene vike, sier Herren, da skal også Israels ætt for alltid opphøre å være et folk for mitt ansikt.»
I neste vers knyttes paktsforholdets gyldighet til skaperverkets uendelighet: «Hvis himmelen der oppe kan måles og jordens grunnvoller der nede kan utforskes, da vil jeg også forkaste hele Israels ætt på grunn av alt de har gjort, sier Herren».
Annonse
Vi oppfatter det slik at Anne-Margrete Saugstads hovedpoeng er at Bibelen må leses kristosentrisk, altså med Kristus i sentrum. Det er et godt reformatorisk prinsipp for lesning av Skriften som vi selvfølgelig er enig i. Men vi kan ikke følge henne i forståelsen av at paktsforholdet kun omfatter jøder som har tatt imot Kristus. «Evig» betyr både før og etter Kristus. Pakten er oppfylt i Kristus, men den er ikke opphevet i Kristus. Den står fortsatt ved lag.
Saugstad anbefaler i sin kronikk «enhver å lese Romerne 11 i sin helhet, og ikke bare plukke ut enkelte vers». Det er et utmerket råd, for nettopp dette kapittelet er nøkkelavsnitt i Det nye testamentet for forståelsen av jødefolkets fortsatte paktsforhold til Gud også etter Kristi komme. Der kan vi lese at jødene fortsatt «på grunn av utvelgelsen» er elsket av Gud, for fedrenes skyld. Og at Gud ikke angrer sine nådegaver og sitt kall. Heller ikke til det jødiske folk.
Et bærende element gjennom nesten hele Romerne 11 er bildet av Israel som det edle oliventreet. Vi hedninger har fått den store nåde å bli «innpodet» i dette treet. Vi har fått del i den frelsen som gjennom jøden Jesus Kristus ble hele verden til del. Noen av de opprinnelige grenene har blitt «brukket av». Men Paulus forsikrer at også de naturlige grenene skal «kunne bli podet tilbake på sitt eget oliventre». Dette treet er altså fortsatt deres «eget». På grunn av pakten.
Så får vi i vers 18 en oppfordring, som vi alle kan legge oss på minne, om å ikke innbille oss at vi er bedre enn disse opprinnelige greinene, altså jødene. «Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg», lyder formaningen.
Romerbrevets ellevte kapittel lar oss også få et lite glimt inn i en «hemmelighet» som er gitt oss nettopp for at «vi ikke skal få for høye tanker om oss selv». Versene 25-31 beskriver den forherdelsen som er kommet over «en del av Israel». Men den gjelder bare for en tid, «inntil hedningene er kommet inn i fullt tall». Deretter skal «hele Israel bli frelst», beskriver Paulus.
Jødenes behov for Jesus som frelser, er udiskutabelt. Men hvordan formidle det behovet? Saugstad bruker i sin artikkel uttrykk som «den jødiske misforståelse», «omvendelse fra en løgn» og «reddes ut av sine egne vrangforestillinger». Denne formen for «vi har rett, dere har feil»-argumentasjon, har den kristne kirke prøvd seg på overfor jødene i 2000 år. Med relativt beskjedne resultater, må vi nok kunne konstatere. Kanskje det solidaritets- og vennskapsarbeidet Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem og andre satser på, er verdt et forsøk likevel, Anne-Margrete Saugstad?
Les også: Kommer ikke utenom misjon
