Uvilje til etisk refleksjon

Debattens første halvtime bar preg av vilje til refleksjon, og også SV-leder Audun Lysbakken uttrykte respekt for dem som mener annerledes enn ham selv om abort. Etter hvert gikk debatten over i et mer aktivistisk spor, hvor anerkjennelsen av den etiske kompleksiteten avtok.

Et grunnleggende spørsmål er, som flere av debattantene påpekte, om man tar utgangspunkt i den gravide kvinnens interesser eller i legens. Svaret bør være begge deler. Det sier noe om viljen til etisk refleksjon når det ikke er større interesse for å finne smidige løsninger som ivaretar alle parter.

Ivaretar rettigheter

Fastlege Gunhild Felde var i kveld den som skulle representere legene med samvittighetskvaler. Hun viser i realiteten sine pasienter en betydelig imøtekommenhet når hun understreker at hun vil ivareta deres rettigheter.

Flede gjorde det flere ganger helt tydelig at hun vil hjelpe dem til å komme i kontakt med leger som kan henvise til abort. I praksis er dette også et etisk dilemma for henne. Hun slipper det etiske og juridiske ansvaret, men bidrar jo i realiteten også i dette tilfellet til at et foster blir avlivet.

Dette faktum kunne både journalisten Susanne Kaluza, jurist Hanne Beth Takvam-Borge og Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Lene Vågslid med fordel tenke nøyere over.

Det er naturligvis riktig, som Audun Lysbakken påpekte, at en fastleges plikter ikke er en meny som den enkelte lege kan velge og vrake i.

Dagrun Eriksen gjentok også flere ganger at adgangen til reservasjon er begrenset til spørsmål om liv og død. Det er ikke spesielt oppløftende at Felde vinner så lite gehør for sine reservasjoner i et spørsmål som åpenbart har etisk vanskelige sider, også for dem som forsvarer dagens abortlov.

Innse etiske realiteter

Da Dagrun Eriksen mot slutten av debatten trakk en parallell til aktiv dødshjelp og problemstillingen knyttet til reservasjonsrett i slike tilfeller, ble hun nærmest møtt av hoderysting fra både Kaluza, Takvam-Borge og gynekolog og forfatter Gro Nylander.

Sannheten er naturligvis at Eriksens parallell er høyst relevant. Når motviljen mot å drøfte dette synes å være stor, kan det også forstås som en motvilje mot å innse de etiske realitetene. I stedet kan man skyve abortloven foran seg.

Det praktisk vanskeligste momentet er hva man gjør på mindre steder, hvor det kanskje bare finnes én fastlege.

Det er naturligvis riktig, som Aps Lene Vågslid påpekte, at avtalen mellom KrF, Høyre og Frp her er prinsipielt inkonsekvent. En leges reservasjonsadgang blir med den planlagte praksisen større i en storby enn på landsbygden. Men de fleste prinsipper lever i møte med realitetene, og i stedet for å rakke ned på denne imøtekommenheten kunne kritikerne velge å anerkjenne den fleksibiliteten reservasjonslegene faktisk viser av hensyn til sine pasienters rettigheter.

Ubehagelige møter

NRK hadde en lignende debatt i februar 2012. Den debatten bar preg av mer uvitenhet, blant annet knyttet til at den mangeårige praksisen med reservasjon fra henvisning faktisk var sanksjonert av myndighetene. I praksis er det antakelig omkring 200 av totalt 5.000 fastleger som kan komme til å benytte adgangen til reservasjon.

Det kan nok godt være riktig, som Susanne Kaluza forteller, at mange kvinner har opplevd ubehagelige møter med leger som ikke ønsker å henvise dem til abort. Og det kan sikkert finnes tilfeller hvor velmenende leger har gått uforsvarlig langt i å påtvinge pasienten sitt eget syn.

Utelukke muligheten

Men skal det virkelig være slik at møtet med en etisk bevisst lege, som ønsker å ta sin samvittighet på alvor, per definisjon er en så stor lidelse for en gravid at denne legen automatisk må utelukkes fra tjeneste som fastlege? Er det så vanskelig å håndtere det åpenbare etiske dilemmaet en abort er, at vi vil utelukke denne muligheten fra helsevesenets første linje?

Les også Dagens lederartikkel: Retten til reservasjon

Retten til reservasjon

Ernas abortuttalelser glederSamarbeidsavtalen