Uvisshetens gave

Da har det nye året snurret i gang. For noen går livet langsomt og det er rolige omdreininger i tilværelsen. For andre er hurramegrundtkarusellen i gang til tross for fortsatt pandemi. Det er full fart med familie, fellesskap, jobb, hund, oppussing, helgeturer på hytta og frivillige forpliktelser.

Jeg ser for meg at livet til Jesus kunne ha noe av begge disse to tempoene. Det å forholde seg til store folkemengder, leve tett på sine disipler, ha mange følgere, arbeide med livsoppdraget, det kan ha vært både tyngde og travelhet i dette. Og letthet og hvile i bønnestundene Jesus hadde med sin far.

Travelhet og hvile, tempo og langsomhet, tyngde og letthet er en naturlig del av det å leve som menneske. Men for mange av oss går det mye energi til å prøve å kikke rundt hjørner i livet, forsøke å se hva som kommer til å skje.

Får jeg jobben jeg lengter etter? Får vi huset vi byr på nå? Finner jeg han jeg vil gifte meg med? Hun jeg drømmer om? Får onkel helsa tilbake? Blir barnet mitt friskt?

Når travelheten tar oss igjen

Alle disse tingene vi gjerne vil ha visshet om. Usikkerheten og ønsket om å vite kjører antakelig et stadig tivoli med skramlende tanker i hodet på flere enn meg.

Men mennesket er bygd for å tåle uvisshet og påkjenninger. Forfedrene visste aldri om de fant nok mat til hver dag eller nøyaktig hvordan været ville bli.

Vi vet ikke hva som oss venter på livsveien. Vi skulle jo ofte gjerne visst.

Eller skulle vi det?

Kan det være at trangen til å vite faktisk bare er et skramlende tivoli som vi stadig velger å gå inn i og kjøre karusell etter karusell i?

Kanskje uvissheten er en gave som vi ikke alltid ser storheten i.

Vi må jo våge å ville noe enten det er å passe barnebarna, skape skikkelige folk av ungene våre eller å forkynne, evangelisere, gjøre jobben bra, skape en film, skrive en bok eller se til gamle foreldre.

Det å ikke vite betyr jo at det fortsatt går an å håpe på gode endringer.

Det å ikke vite betyr jo at nye veier kan åpne seg i vanskelige situasjoner.

Det å ikke vite betyr jo at løfterike ting vi ikke har sett for oss fortsatt kan hende.

Og det å ikke vite er en gave for den som ønsker å legge livet i Guds hender.

For Gud vet.

Det er den vissheten vi har. Midt i travelhet, skrammel og ståk, sykdom eller helse, tvil eller usikkerhet.

Gud vet.

Men vi mennesker kan ikke se rundt neste sving. Og bra er det.

Jeg er glad for at jeg for fem år siden ikke visste at jeg en dag skulle gå ned hovedgata i Oslo og alt skulle være stengt. At det ikke kom til å være lys i vinduene på Grand hotell hvor Ibsen etter sigende likte å sitte ved sitt vindusbord.

Eller at det ikke kom til å være snevet å se av travle shoppere i kjøpesentret ved Studenterlunden. Eller at det ville være stengte dører i Domkirken. Eller at folk kom til å sitte med blå munnbind på trikken og skotte sint på en stakkar som hostet. Ja, hadde jeg visst for fem år siden at Oslo kom til å være slik så ville jeg ganske sikkert vært redd.

Når sa du sist noe godt til noen?

Isteden har jo livet faktisk vært levelig under pandemien. Disse gode stundene innimellom med familie og venner. Det å være på utegudstjeneste eller oppleve kreativitet og nyskapning i digitale måter å møtes på. Standhaftig frysing i smittevernvennlige hageselskap tidlig på våren. Gåturer nok til å gi helsa et oppsving.

Kort sagt, uvissheten om at livet kom til å romme en pandemi har vist seg å være en gave.

Mange andre uvissheter har vært gaver også.

Men akkurat denne tanken om uvisshetens gave tenker jeg strider mot vår norske velstandskultur.

Vi har vent oss til å vite mye. Vi har i flere generasjoner sluppet å tenke altfor mye på om vi kunne betale lån, strøm, ha mat nok til alle. Vi har visst at staten tar regningen for mange helseproblemer. Og at foreldrene våre får pensjon. Og at vi har penger til mat.

I andre land er uvissheten av en annen karakter. Det er en reell mulighet for å bli arrestert for sin tro. Eller sitt politiske syn. Eller god sjanse for at det ikke blir noen pensjon. Og i hvert fall ikke noen operasjon hvis helsa svikter.

Men i Norge er uvisshet en mulighet.

Det å ikke vite åpner for eksempel for at Jesus kan være med på livsreisen på måter vi selv ikke ser eller planlegger. Det å ha fått uvissheten i gave betyr dermed at det er gode overraskelser i vente. Eller for å si det med en vri på en av C. S. Lewis sine selvbiografiske boktitler, det kan jo godt være vi kan bli overrasket av gleden i år også.