Vær på vakt mot en forandret tidsånd

I nytestamentlig tid og gjennom hele vekkelseshistorien har de kristne forkynt Kristus, korsets evangelium og nødvendigheten av omvendelse. Og når mennesker i tro har tatt imot budskapet, har man rapportert: «Guds Ord hadde mektig framgang!»

Men i etterapostolisk tid oppsto det mange nye blandingslærer, som gikk under et kristent navn; noe som nå skjer igjen. Den danske presten C. Skovgaard-Petersen (1866–1955) skrev: «Alt flyter når det gjelder den sunne lære. Det virker for meg som at vi i våre dager står innfor et lignende fenomen som under urkirkens første århundre. Da oppsto det utallige blandingsformer av Kristi evangelium og alle slags hedenske, populærfilosofiske tanker.»

I dag kan vi høre om lærer som sier enten at alt er Kristus eller at det ikke i første hånd er gjennom Kristus, men gjennom Ånden, at forståelsen av «rikdommen i Gudsåpenbarelsen» kan komme alle til del. Man tilbyr en åndelighet som kan forene hele menneskeheten, ettersom alle «har Gud inni seg».

Det fins frikirker som blir født i åndelig sunnhet og enkelhet i likhet med den første menighet, der nå nye, fremmede elementer kommer inn – ting som urolige kristne ikke finner i sin Bibel.

Det er på sin plass å advare mot at parallellvirksomheter i evangeliske og karismatiske menigheter vokser fram i opposisjon mot menighetens vekkelseskristne linje med lærer fra ubibelske kilder. Hold fast ved det bibelske synet på omvendelse, dåp, åndsdåp og helliggjørelse!

Det fins altså grunn til å være oppmerksom på en forandret tidsånd som kommer til uttrykk for eksempel gjennom spesielle liturgier, ikoner, helgener, Lectio Divina, ignatiansk åndelighet, spesielle klær, rosenkrans, krusifiks, gnostiske tanker, symboler, brenning av røkelse og mye annet som ikke fins beskrevet i det Nye Testamentes forsamlingsliv.

Det resulterer i to ulike slags åndeligheter som har vokst fram fra to ulike kilder: En nytestamentlig åndelighet og en etterapostolisk munketradisjon.

Bønneteknikker, som har sitt opphav i katolske og buddhistiske klostermiljøer, er noe helt annet enn det bønnelivet vi leser om i Apostlenes gjerninger. Iblant har disse teknikker latinske navn. Det lyder «lærd» og har et mer kulturelt og intellektuelt preg. Det blir et større fokus på «innpakningen» og formen. I den sammenhengen ser ikke det opprinnelige og enkle like fint ut lengre.

En av teknikkene fra den katolske mysticismen, som i den senere tid har fått stor spredning i frikirker i Skandinavia, heter Lectio Divina.

Lectio Divina brukes også i andre religioner. Den tidligere franciskanermunken, Donnie Yance, sier: «Du behøver ikke å tilhøre noen spesiell religion eller tro, for å dra nytte av denne praksis. Lectio Divina passer alle mennesker i alle religioner; det spiller ingen rolle om du leser Bhagavad Gita, Toraen eller Koranen.»

Dalai Lama uttrykker på Tibet.net at katolske munker må ha blitt påvirket av de tusen år eldre buddhistiske klostrenes åndelighet med tanke på de slående likhetene. Han nevner Lectio Divina som et eksempel. I dag er det mulig å godta buddhistiske meditasjonsteknikker og å være både katolikk og buddhist samtidig; noe som Dalai Lama roser.

Buddhister bruker Lectio Divina for å lytte til Buddhas ord. Blant muslimer blir det sagt at Koranen blir levende gjennom Lectio Divina. En naturalist vitner om hvordan Lectio Divina hjelper en til å lytte i sitt indre til Moder Jord.

Metoden synes å passe og forene alle åndelige retninger. Men ønsker Gud virkelig en sammenblanding?!

Det er katolikkenes og protestantenes ulike syn på Bibelen som utgjør grunnproblemet. Det går ikke an å bygge hus sammen om en har to helt ulike tegninger. Det blir kaos og forvirring i byggearbeidet. Under parolen, «kristen enhet» har denne åndelige retningen spredd seg i Skandinavia og skapt splittelse, der den har gått fram.

Det har alltid pågått en kamp for å bevare den sunne lære helt fra urkristen tid. Judas maner oss derfor til å «fortsette å kjempe for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige».