Valgte troen, selv da det kostet alt

Dagen begynte så fint. Drøyt 50 egyptiske kristne, voksne og barn, tok plass i minibussene som skulle kjøre dem til St. Samuel-klosteret i provinsen Minya.

Barna var fulle av forventning. Kanskje satt de og snakket om klosterets historie­ og hva de hadde i vente. St. Samuel-klosteret har holdt stand i ørkenen i mer enn 1600 år, til tross for beduinenes ­plyndringstokt og andre prøvelser.

Plutselig byttes gleden med frykt. Minibussene blir ­angrepet. Maskerte menn kommer kjørende mot dem i ­pickuper. Mennene åpner ild og tvinger bussjåførene til å stoppe. ­Passasjerene får ordre om å komme seg ut.

LES: Terrorfrykt stopper kristne sommerleirer

Det er da det skjer. Terroristene krever at en av passasjerene må frasi seg den kristne troen. Da passasjeren nekter, blir han skutt. Rett foran øynene på alle de andre. De er som lammet og strever med å ta inn over seg det de er vitne til, men virkeligheten innhenter dem raskt.

En ny passasjer blir stilt på det samme valget: Konvertér til islam eller dø. Heller ikke han vil fornekte Jesus. Også han blir skutt.

Terroristene viser ingen nåde. Selv ikke da turen kommer til gruppens yngste passasjerer, barn i 12–13-årsalderen. Barna som nettopp har sett venner og slektninger bli skutt, holder likevel fast på troen da de får våpenet rettet mot seg. Så blir de selv skutt.

Hvor redde disse barna må ha vært. Og for et mot de viste.

29 kristne ble drept denne dagen. 25 ble hardt såret. Hvorfor grep de ikke sjansen til å redde seg selv, da de hadde sjansen? Hvor fikk de dette motet fra? Er egyptiske kristne spesielt tapre?

LES: Minst 25 drept i eksplosjon i kirke

En tekst skrevet av Peter Halldorf i magasinet Stefanus har ikke villet slippe taket denne sommeren. Halldorf skriver om martyrene som et levende tegn på oppstandelsens virkelighet. «Mennesker som lever sin tro og dør for den, er til sist det eneste «beviset» på kristendommens troverdighet», skriver den svenske forfatteren, pinsepastoren og retreatlederen.

For mange vil det være en fremmed måte å tenke på. Trolig ville det ligge oss nærmere å klandre Gud for at han ikke grep inn og avverget katastrofen, enn å se henrettelsen av de kristne busspassasjerene i Egypt som et bevis på at Gud finnes.

Trangen til livsoppholdelse er menneskets sterkeste drift. Vi ønsker å leve. Vi vil se barn og barnebarn vokse opp. Likevel velger noen å dø. Noen gir opp, andre gir livet for sine kjære eller for landet. Atter andre er så fulle av hat at de bruker egen død til å påføre andre skade. Og kanskje kan man også finne rasjonelle forklaringer på at mennesker ikke fornekter troen når de blir satt på valg. At det blir umulig å fornekte sin egen identitet.

Like fullt gir tanken om martyren som gudsbevis mening. Martyren har sett noe. Kan det være at han i sitt livs mest ­avgjørende minutter erfarer Guds eksistens så overbevisende at Gud ikke lar seg fornekte?

LES: Vi tilgir, slik viser vi at kristen tro er annerledes

Henrettelsen av de kristne busspassasjerene er ikke enestående i den nære egyptiske historien. I februar i 2015 ble 21 unge koptere drept av IS på en strand i Libya.

Fordi IS filmet det som skjedde og senere la det ut på internett, vet vi hva som skjedde. I samme stund som knivene skar gjennom halsene på de unge mennene, bekjente de navnet Jesus. Slik viste de at dette navnet holdt både i livet og døden.

Den egyptiske kirken definerer seg som en martyrkirke. «Vi kristne egyptere er født til å lide. Det er del av vår identitet. Vi er martyrkirkens barn.

Vi er opplært til at vi ikke bare skal tro på Kristus, men også lide for ham», sa Fawzi ­Khalil, pastor i den evangeliske kirken Kasr el Dobara i Kairo, til Dagen i mai. Trolig gir denne holdningen dem en ekstra ­robusthet i møte med forfølgelse.

De er også et eksempel til etterfølgelse i sin måte å møte forfølgerne på. Få ville synes det var rart om de tok hevn etter voldsbølgen som har rammet de siste årene. Det har ikke skjedd. I stedet hører vi dem si gang på gang at de tilgir.

Når Peter Halldorf spør egyptiske biskop Thomas om hvordan man skal se på dem som forfølger og dreper kristne, svarer biskopen at det framfor alt er viktig å motvirke redsel. «Ja, de kan ta vår kropp, men hva mer kan de berøve oss?

De kan ikke ta ifra oss vår evige herlighet. Når du befris fra frykt kan du også elske, tilgi og vise fasthet», sier han. «Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut», sier Bibelen. Den som vet at han er elsket av Gud og som elsker Herren sin Gud over alle ting, har ikke lenger noe å frykte.