Vann, brød og fred til Sudan

I disse dager er det fasteaksjon. Hjemme hos oss har den lilla fastebøssen sin faste plass på kjøkkenbordet, vel vitende om at støtten til Kirkens Nødhjelp gjøres på annen måte i dag. Men påminnelsen er viktig:

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:

at du løslater dem som med urett er lenket,

sprenger båndene i åket

og setter de undertrykte fri,

ja, bryter hvert åk i stykker,

at du deler ditt brød med dem som sulter,

og lar hjemløse stakkarer komme i hus,

at du sørger for klær når du ser en naken,

og ikke svikter dine egne. (Jesaja kapittel 58)

Et av de landene Kirkens Nødhjelp har vært engasjert i siden 70-tallet er Sudan og de siste årene også det nyere Sør-Sudan.

I Sudan herjer nå en fryktelig krig som ifølge FN har krevd mer enn 14.600 menneskeliv. 18 millioner sudanere, tre ganger Norges befolkning, er i fare for hungersnød om ikke ting endrer seg raskt. 25 millioner mennesker trenger nødhjelp nå. Og nær åtte millioner mennesker er på flukt som følge av krigen.

Kampene mellom landets to øverste militære ledere, hærsjefen Abdel Fattah al-Burhan og hans nestkommanderende, RSF-militsens leder Mohamed Hamdan Dagalo, brøt ut i april i fjor

I Sør-Sudan er det noe fredeligere, men her er også sult og matmangel prekært, noe som rammer 60 prosent av befolkningen. Både voldelig konflikt, politisk vanstyre og ikke minst klimakrisen gjør situasjonen så vanskelig.

En gang fikk jeg drikke meg utørst av en vannpost som Kirkens Nødhjelp hadde satt opp i Nuba-fjellene, omtrent midt mellom Sudan og Sør-Sudan. Det reine vannet var avgjørende for lokalbefolkningen. Og forhåpentligvis gir den enda livgivende dråper.

Jeg fikk også møte fredsbiskopen Paride Taban igjen. Han døde for noen måneder siden. Samtalene med ham har gjort inntrykk. For disse landene trenger ikke bare vann og brød, men også fred.

Biskop Paride var utrettelig i sin kjærlighet til folket og fredens vei. Han fikk mange priser og var også nominert til Nobels fredspris. Men først og fremst var han jordnær, modig og brobygger. Han fikk heldigvis se Sør-Sudan fritt. Men smerten over fortsatt sult, vold og konflikt må kirken bære videre, både i Sør-Sudan og Sudan. Og i våre kirker hjemme. Vi har et særlig ansvar for ikke å glemme de glemte krisene. Fordi det er våre søstre og brødre som lider.

Politiske løsninger må til. Men for å få til det, må kirkene på banen. Og kvinnenettverkene. Disse har innpass og tillit som trengs sårt. Og Kirkens Nødhjelp er støttespiller til nettopp dette.

Den lilla bøssa «brød for verden» på bordet minner meg om dette. Og vi kan over det ganske land dele vårt brød og sørge for rent vann, og håpe og be om fred i en region som så sårt trenger det.

For at verden skal tro … og puste