Var dette siste gang kirkevalg og kommunevalg fant sted samtidig?

Sett utenfra kan det virke opplagt: Kirkevalget bør finne sted i kirken. De medlemmene som ikke gidder å komme seg til kirke en gang hvert fjerde år for å stemme, viser med det at engasjementet for kirken ikke stikker så dypt. Og når det dessuten er lagt til rette for digital stemmegivning, skulle saken være enda klarere.

Det finnes gode grunner for å se det slik. Men fullt så enkelt er det likevel ikke.

Drøyt 270.000 av Den norske kirkes 3,5 millioner medlemmer stemte ved årets kirkevalg. Årets valgdeltakelse på 8,9 prosent av de stemmeberettigede er nesten fire prosentpoeng ned fra 12,6 i 2019. Men er dette en god eller dårlig oppslutning? Det kommer an på hva man sammenligner med.

Ved årets kommunevalg benyttet 62 prosent stemmeretten sin. Det er omtrent på det nivået deltakelsen ved lokalvalg har ligget de senere tiårene.

Sammenlignet med disse tallene er en oppslutning på rundt 10 prosent svært dårlig. Men er sammenligningen relevant? Hvorfor skulle den i så fall være det?

Man kan også begynne et annet sted, nemlig ved deltakelse i kirkelige aktiviteter. Ingen vet sikkert hvor mange som går regelmessig til gudstjeneste i Den norske kirke. Da Dagen undersøkte dette i 2019, kom vi til et anslag på et sted rundt 100.000, trolig noe over. Det er én målestokk.

I Den norske kirkes egen årsrapport for 2022 blir det oppgitt at kirken har drøyt 76.000 frivillige medarbeidere. Det er en annen målestokk. Sammenlignet med disse tallene er 270.000 deltakere ved kirkevalget høyt.

Det er usannsynlig at valgdeltakelsen ved kirkevalg kommer opp på det nivået vi ser ved politiske valg i Norge. Vi kan si mye om at kirken fortsatt betyr noe for mange her i landet, men ut fra øvrig deltakelse ville det komme som en stor overraskelse om flere millioner nordmenn plutselig skulle involvere seg i det kirkelige demokratiet.

Men hvem skal bestemme i kirken, og hvordan bør valg finne sted? Det er et spørsmål man har jobbet med lenge.

Da samtlige partier på Stortinget i 2008 stod bak kirkeforliket, hvor Den norske kirke skulle løsne båndene til staten, var demokratireform i kirken en forutsetning. Det er også en kjensgjerning at valgdeltakelsen har gått opp med nærmere 10 prosentpoeng fra man begynte å avholde kirkevalg i tilknytning til politiske valg i Norge.

I 2009 ble kirkevalget avholdt samtidig som stortingsvalget, og fra 2011 samtidig som kommune- og fylkestingsvalget. Oppslutningen har ligget rundt 13 prosent, mens den i 2005 var på 4 prosent.

Med dette som bakteppet kan kirkens besluttende organer trygt forsvare betydelig pengebruk ut fra ønsket om å realisere denne delen av kirkeforliket.

70 millioner, som årets valg kostet, er utenfor enhver rimelighet. Likevel er det ikke noe mål at kirkevalget skal være gratis.

Men bak tallene og formalitetene ligger det også teologiske og strategiske vurderinger. En av dem, litt spissformulert, finnes i dette spørsmålet: Hadde vi fått ny vigselsliturgi i 2016/2017 hvis kirkevalget hadde funnet sted i kirken?

Det kan ingen vite sikkert. Og vi skal huske på at det var betydelige indre spenninger i Kirkemøtet knyttet til denne saken også før Åpen folkekirke ble grunnlagt i 2014.

Men det er rimelig å anta at den indrekirkelige motstanden mot likekjønnet vigsel hadde vært større med en annen valgordning. Ved å legge valget til samme dag og samme sted som politiske valg er det lettere å mobilisere de kirkemedlemmer som sjelden går til gudstjeneste.

Og ut fra den generelle utviklingen i samfunnet kan man anta at sympatien hos det jevne kirkemedlem ligger nærmere Åpen folkekirke enn Frimodig kirke og Bønnelista.

Dermed blir spørsmålet om valgordning et eksempel på hvordan strukturer som tilsynelatende ikke har så mye med teologi å gjøre, likevel kan ha betydelige teologiske konsekvenser.

For å sette valgordningen i perspektiv kan det være nyttig å se til Frikirken. Da dette trossamfunnet så dagens lys, var bakteppet blant annet erkjennelsen av hvor styrt Den norske kirke var av presteskapet og av staten.

Med det utgangspunktet kan vi på Frikirkens egne nettsider lese følgende om bakgrunnen for at trossamfunnet ble etablert i 1877: «De som dannet kirken mente at det er de som bekjenner den kristne tro som skal styre i kirken.»

Det høres rimelig ut. Men hvordan avgjør man hvem som bekjenner den kristne tro? Det kan være vanskelig nok i Frikirken. I folkekirken er det enda vanskeligere.

I løpet av ikke så mange år vil antakelig medlemsmassen i folkekirken komme under 60 prosent av befolkningen. Nå er den rundt 65 prosent.

Hvis man tenker litt lengre frem, vil selve folkekirkekonseptet komme under større press. Skal rammene med en offentlig finansiert kirke opprettholdes, er man avhengig av en viss legitimitet både i befolkningen og blant de folkevalgte. Denne legitimiteten blir mindre hvis Den norske kirke kun skal styres av dem som går fast til gudstjeneste.

I 2022 kom rapporten «Demokratiets grunnlag og folkevalgtes rolle i Den norske kirke». Den var bestilt av Kirkerådet.

Der leser vi blant annet det som for mange er selvsagt: «Menigheten utgjør grunnenheten i kirken, der samlingen om forkynnelse og sakramentsforvaltning konstituerer menigheten.»

Det er langt viktigere for kirken at forkynnelse og sakramentsforvaltning finner sted enn at deltakelsen ved kirkevalget er høy. Men om valgdeltakelsen blir for lav, vil nok flere politikere spørre hvorfor stat og kommune skal være så involvert i driften av folkekirken som de er i dag.

Prinsipielt er det en uskikk at kirkevalg knyttes til politiske valg. Kirkevalget hører hjemme i kirken.

Men så lenge de fleste tilsynelatende mener det er bedre at vi har en folkekirke enn at vi ikke har det, vil medlemmene mest sannsynlig kunne stemme ved kirkevalget i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget også i 2027.

Så mye kostet hver stemme i kirkevalget: – Absurd mye penger